Luft.

Vem kan segla utan vinden
vem kan skrika utan luft
vem kan hata utan ängest
vem kan älska utan lust


Jeg ser at jeg er flink til å sette meg mål,
skrive ned ting jeg har lyst til - eller "bestemt" meg for.
Men det jeg også ser at jeg er særdeles dårlig til å gjenomføre
noe som helst.

Vem kan ro förutan åror
vem kan springa utan ben
vem kan skratta utan munnen
vem kan kasta utan sten


Jeg ser også at det er circus et år siden
jeg holdt på med eksamensoppgaven min.
Da var jeg ikke i et godt tidspunkt i livet mitt.
Nå holder jeg på med hovedoppgaven på kunstskolen jeg går på.
Jeg trives 100% bedre nå med både oppgaven og skolen.
Jeg er med andre ord på et bedre sted i livet.
Hurra.

Jag vill vara luft
  jag vill glämmas bort
jag vill vara allt
jag vil kommas ihåg

Nu skal jeg ta en pause. Vente. Så blir det kaffi med Lill.
Kaffipause!

Öppna upp ditt fönster

Öppna upp ditt fönster
slå upp din dörr
släpp in ljuset och min älskling
låt allting bli som förr
låt honom veta
än finns en väg tillbaks
låt honom veta
att han är den enda du vill ha
visst kan du välja att bryta nu
men han finns alltid där i ditt hjärta det vet du
så varför inte låta honom vara där
du kan ändå aldrig glömma den ditt hjärta håller kär

Öppna upp ditt fönster
slå upp din dörr
släpp in ljuset och min älskling
låt allting bli som förr
låt honom veta
än finns en väg tillbaks
låt honom veta
att han är den enda du vill ha

Ropa ner i gränden
högt så han hör
ropa att den kärlek
är inget man förgör
ropa att den kärlek
aldrig kan ta slut
ropa honom in igen och om han inte hör
spring då ut
visst kan du välja att bryta nu
men han finns alltid där i ditt hjärta det vet du
så varför inte låta honom vara där
du kan ändå aldrig glömma den ditt hjärta håller kär

Ropa ner i gränden
högt så han hör
ropa att den kärlek är inget man förgör
ropa att den kärlek aldrig kan ta slut
ropa honom in igen och om han inte hör
jag säger om han inte hör
spring då ut

Står han ej att finna
sök som besatt
säg till hans vänner att det ska jag hälsa att
fönstret är öppet och dörren står på glänt
ack vad som händer är han alltid det finaste som hänt
visst kan du välja att bryta nu
men han finns alltid där i ditt hjärta det vet du
så varför inte låta honom vara där
du kan ändå aldrig glömma den ditt hjärta håller kär

Står han ej att finna
sök som besatt
säg till hans vänner att det ska jag hälsa att
fönstret är öppet och dörren står på glänt
ack, vad som händer är han alltid det finaste som hänt

Öppna upp ditt fönster
slå upp din dörr
släpp in ljuset
låt allt bli som förr
låt allt bli som förr
ropa ner i gränden
ropa högt så han hör
ropa att den kärlek är inget man förgör
nej, det är inget man förgör

Öppna upp ditt fönster
slå upp din dörr
släpp in ljuset och min älskling
låt allt bli som förr

pig03

(photo: Lina Scheynius)


Helgen er ikke bare burde-burde. Hverdagen er også...

Jeg burde lagt meg.
Jeg burde malt, tegna etc..
Jeg burde begynt på portefoliemappa...
...Jeg burde vært ferdig med portefoliemappa.
Jeg burde trent.
Jeg burde tegna Feilfødt tskjorta. For lenge siden!
Jeg burde malt bildet til Ivar.
Jeg burde spare penger, blant annet til Social Distortion(!!!!) på West Coast Riot.
Jeg burde sløve mindre.
Jeg burde ta lappen.
Jeg burde ta mer vare på vennene mine.
Jeg burde gi Lillian bursdagsgaven jeg egentlig aldri kommer til åbli fornøyd med.
Jeg burde ikke gå ut så mye.
Jeg burde trappe ned.
Jeg burde vasket klær.
Jeg burde se mindre på TV.
Jeg burde være mer ute.
Jeg burde lese mer.
Jeg burde bruke mindre penger på mat.
Jeg burde slutte å tenke så mye negativt.
Jeg burde si opp jobben.
Jeg burde finne meg en ny jobb.
Jeg burde vært mindre sur.
Jeg burde gå....

Holder pusten.

I'm not sure
If I dare to think of you

Jeg vil stryke den bare nakken din.
Jeg vil holde den myke hånden din.

Still you have all my thoughts
At the moment

Jeg har våte sokker.
Du har våte sko.

What do you think
It's all wondering and dreams

Du lo.
Jeg lo.
Men jeg fniste nok litt mer enn deg.
..

I'm afraid to give too much
Hope too much
But I'm longing

...Gleder meg til neste gang.

In the cold cold comfort, of winter on winter

Woven Hand kommer nok en gang til Norge.
1. mai på Rockefeller.

Alle hjerter gleder seg!!

That alone should make us love each other, but it doesn?t.

..Våre øyne møttes i noe som sikkert ikke var mer enn ett sekund.
Men vi skjønte begge at vi tok hverandre i å betrakte hverandre.
I neste sekund så jeg ut av viduet.
Jeg vet ikke lengere hva han ser på..


hey jude.

bestlifemag4


nothing more...

Heavenly houseboat blues

Klokken er som alltid alt for mye - og som alltid sitter jeg her og skriver.
I natt som i går prøver jeg å lokke frem søvnen med Townes van Zandt,
og for all del - da mener jeg ikke at han lagde kjedelig musikk - snarere vakker og rolig.
Sanger om piker, brennvin og død gir en behagelig stemning i nattemørket.

townes

I'm building a houseboat in heaven
To sail those deep and holy seas
I'm building a houseboat in heaven
And it's welcome aboard you sweet peace

For et par dager siden malte vi kjøkkenet vårt blått.
Husmansblått.
Vi fikk av vår venn Ivar, som har litt mer kunnskap enn oss med det å male vegger.
Det var gøy, og jeg - som har vært mest ivrig på å ha et blått kjøkken - ble veldig fornøyd med resultatet.
Jeg tror jeg alltid kommer til å male mine fremtidige kjøkken - hvor jeg enn kommer til å bo - blå.

The bow she is made of solid silver
And the hall she is made of solid gold
She ain't much long the line's a-floating
But she's yours, babe, to have and to hold

Det skal liksom ikke være så mange dagene igjen til jul.
Men det virker fortsatt som det er oktober. Ikke bare fordi det har gått så fort,
men også fordi den regner ned ute - og det er veldig varmt på rommet mitt.
Og jeg kan si som så - jeg har verken ovnen på eller veldig solide vinduer.
I tillegg så ligger jeg med hodet rett under vinduskarmen, så det hele kan ikke akuratt karakteres som jul.

I rode my old guitar to heaven
But heaven didn't feel too much like home
So I'm headed out on to them lonesome oceans
In my rubystudded houseboat to roam

I won't pay the price.

Nå sitter jeg egentlig å ser på The Da Vinci Code, men jeg blir distrahert av at vi har nett - da blir det vel blogg. Prøver i allefall..
I går var det den aller aller siste Trashcan Darligns konsen, noen sinne. Det var trist og dritkult. Men i dag har jeg virkelig paid the price. Tror ikke jeg har hatt et så høyt dødsønske før i hele mitt liv. Mest på tull, men herregud jeg skal slutte å drikke. Ialefall drive å dra på nach, og komme hjem klokken 10 dagen etterpå. No more.
Nå er jeg sulten og vil dusje og sove. Men jeg orker ikke å dusje og sove kommer jeg ikke til å få til uansett hvor mye jeg ønsker og håper på det.
Får håpe morgendagen blir bedre, men hey, jeg skal til tannlegen! Så jeg kan ikke akuratt si jeg gleder meg.
Randi har bursdag i morgen, da skal jeg lage en digg middag - og kanskje vi tar turen til elm, men da skal jeg bare drikke brus. For jeg har lært, nemmelig.
Jeg klør meg i øyet og gir opp filmen.

Mother Superior jump the gun

(Superkort-"stikkords"blogg; bare fordi jeg føler for det)
peacock
Jeg har kjøpt meg tatoveringsmaskin (må bare betale for den først)
(Nei, jeg kommer ikke til å begynne å tatovere gud-og-hverman for en billig penge..
 Det er noe jeg kan gjøre når jeg KAN tatovere.. Altså om år...)

Jeg ønsker meg en jordbærlue
.
Klokken er forlengst leggetid, og jeg begynner
å få dårlig samvittighet ovenfor megselv for det
.
Jeg ønsker meg en påfugl tatovering. Kanskje i januar?

Idag har jeg vært på tur i Vigelandsparken alene.
Jeg var også på Garage, ikke fult så alene.

Mamma kom hjem fra england idag.
Pappa bor i Australia - og kommer ikke hjem idag.

I need a fix 'cause I'm going down
Down to the bits that I left uptown
I need a fix cause I'm going down
Mother Superior jump the gun
Happiness is a warm gun


Strawberry fields forewer

Jeg tror jeg kommer til å flytte til Liverpool til sommeren. Bare kjøpe en enveisbillett - så kan jeg dra hjem igjen når jeg vil. Planen er å bli der 1-2 måneder, men man vet jo aldri hva som kan skje, så jeg holder mulighetene åpne ved å kjøpe en enveisbillett.
Jeg har lenge hatt lyst til å flytte til England, men da jeg kom hjem fra Liverpool i forrige uke virket det ikke like godt å komme tilbake - hjem - til Norge som det vanlig vis pleier. Jeg tror jeg trenger å komme meg litt bort, få litt nye impulser. Men jeg kommer jo alltids tilbake igjen, fåreløpig, og det er ikke akkuratt som om jeg har tenkt til å flytte imorgen heller. Som sakt, det blir til sommeren.
Jeg er syk fortiden, igjen. Vel, nå har jeg faktisk klart å holde meg frisk siden i sommer. Og det er jeg jammen meg stolt av.
Men jaja, pus begynner å bli feit, leiligheten begynner å bli fin og det er på vei til å bli vinter. Godt på vei.

Whutever.

Living is easy with eyes closed
Misunderstanding all you see
It's getting hard to be someone
but it all works out
It doesn't matter much to me

Let me take you down
cause I'm going to strawberry fields
Nothing is real
and nothing to get hung about
Strawberry fields forever


I ukjent hus med ukjent pus.

Nå har jeg akkuratt gjort meg ferdig med gråtingen. OK, ingen depresiv sipping her, tårene kom bare av den enkle grunnen at jeg klarte å stikke fingeren hardt i øye. Teit.
Jeg er fortsatt ganske sliten etter i går. Moss er ikke den letteste byen i verden, særlig ikke når bussen ikke går og det er høststorm.
Jeg må bare innse det, jeg er en jævlig dårlig blogger. Jeg orker ikke utdype det som skjedde i går, for det var både koselig og dritfett, men samtidig motløst, kaldt, vått og slitsomt. Man skal aldri undervurdere gåturer langs motorveien. Hey, jeg må slutte å skrive om ting jeg ikke gidder å utdype. Det blir bare teite gåter som kun undeholder meg.
Eneste jeg egentlig ville si var at jeg nettopp stakk fingeren i øye og begynte å grine.

Dancing with myself

Jeg ble mint på at jeg hadde en blogg. Jeg hadde nesten glemt det helt.
Det å skrive et innlegg nå var absolutt ikke planen heller. Jeg vet forsåvidt ikke om jeg kommer til å skrive noe fornuftig heller (når gjør jeg vel egentlig det?), men det er bare så deilig å la fingerne taste vilt over tastaturet!
Herlich!
Som sagt, det har gått en stund siden sist, husker ikke hvor jeg var i livet sist gang jeg skrev, men ting har iallefall skjedd siden den gang. En sommer har gått, hvem hadde vel trodd at sommeren allerede skulle være over?
Jeg skjønner ikke hvorfor ting kan gå så fort, det er bare absurd. Man finner på ting man vil gjøre, som man gleder seg til, men som ikke er før en lang tid fremover. Det kan være små ting, som f.eks å gå på en konsert, eller større ting som å flytte. Plutselig sitter man der, happeningen har skjedd, du skjønner ikke hva som skjedde, du har skjegget i postkassa.
Jeg kan ane, uten å ha lest på mine siste blogginnlegg først, at sist gang jeg lot fingrene mine så fint gli over tastaturet - gledet jeg meg til sommer, til skolen var over. Nå er sommeren over, og jeg har ingen skole å gå til.
Det er rart, selvfølgelig, forandringer er alltid rart i begynnelsen. Det er også litt rart at det begynner å bli høst, selv om jeg har opplevd mang en høst igjennom.

Punkt.

To sting, bandasje, eksamen og knuste vinflasker

Jeg ligger på soffaen. Jeg har tilbrakt nesten hele dagen på soffaen, det eneste unntaket er litt tusling rundt i leiligheten og en tur på butikken med Ninni.
Jeg er på andre dagen av eksamensuka. Jeg har ikke fått gjort stort. Grunnen til dette er store kreative sprerrer og en knust vinflaske.
Jeg brukte en stor del av dagen min igår på legevakta i Oslo, jeg klarte å flerre opp lillefingeren min på en vinflaske.
Ikke spør hvordan, mest sannsynlig en solid posjon uflaks og klønete adferd. Hukommelsen er egentlig litt blurry fra den episoden. Vel, det jeg husker var at jeg blødde noe jævlig og fikk henta Ninni som satt i bakgården. Jeg blødde litt til og fikk surra et par kluter rundt hånda. Så bar det ned på legevakta. Flaks vi ikke bor så langt unna.
Uansett, etter noen timer hadde jeg skaffa meg en stivkrapesprøyte, to sting i lillefingeren og bandasje på fingern.
Digg. Nå er jeg sliten og blodfattig. Satser på at jeg bruker resten av denne andre eksamensdagen på å tenke igjennom min mindre gjennomtenkte eksamensoppgave. Regner med å få tatt noen bilder imorgen, også kan jeg be om å få en eller to dager ekstra til eksamensoppgaven. Jeg har jo medisinsk grunnlag nå.

Fy faen, det er varmt!

Christian Destruction

Nå er jeg på randen til å dø tror jeg. Jeg kan ikke gå igjennom så mange følelser og inntrykk på så kort tid.
Det er som om det raser en storm inni meg, og jeg ikke har redningsmannskap til å redde situasjonen.
Jeg er et katastrofeområde. Det er ingen mulighet å få stormen ut på.
Jeg er en øde øy som alle overser, en øy med et par stakkarslige innbyggere som fastlandet glatt ignorerer. 

Stressfaktoren nådde nye høyder idag, jeg har eksamensuke nå til uka, uka begynner om en halvtime.
Jeg gleder meg stort til skolen er ferdig, jeg føler at hele skolen er en ting jeg vil ta avstand fra. Lærerne viser bare sympati og forståelse til de som har fått snakket med noen om sine problemer, som har en medisinsk støtte i ryggen.
Selvfølgelig forstår jeg at det ikke går ann å lese at folk ikke har det så lett uten at de selv sier det, men som sakt, jeg får ikke stormen ut av kroppen. Det er rett og slett en utrolig håpløs situasjon.

Det eneste som virker som en løsning for meg nå er å kutte ut alle bånd med sivilisasjonen og flytte langt ut i skogen.
Leve i isolasjon resten av livet. Jeg har behov for total stillhet. Jeg orker ikke mennesker lenger. Jeg vil ikke ha forståelse eller sympati, jeg vil ikke at folk skal syns synd på meg. Jeg vil ikke ha hjelp.'


Jo, det vil jeg..

...and walk

Jeg har i en stund gått en annen vei, men nå er jeg på vei tilbake til min gamle sti. Den samme stien jeg har tråkket opp i noen år nå. Det er ikke akkuratt denne stien jeg ønsker å følge så mye lenger, men hvem kommer vel til å dra meg over på en annen vei?
Klokken er over midnatt og jeg skal stå opp om fem timer. Istedenfor å sove sitter jeg i soffaen og ser på TV. Og skriver, selvfølgelig.
Jeg har kommet ut av skrivingen, jeg troe ikke jeg får ut det jeg føler ved å skrive lenger. Dette følels helt merkelig, jeg får ikke til å trykke på de knappene på tastaturet som blir til de ordene jeg egentlig vil skrive.
Derfor tror jeg gir meg her...

Waddlin' around

Jeg skrev noe. Men så ble jeg så jævlig sytete. Så jeg gadd ikke alikevell.

Next time

Da var atter en ferie forbi.
Kvelden har alt blitt natt, og jeg burde for lengst vert i dyp søvn.
Men den gang ei.
Det blir nok en grå dag imorgen.
Jeg merker den kvalme følelsen av for lite søvn og trasig mat som jeg ikke vil spise,
som jeg også kanskje lar være å spise.
Mat er ikke så godt å få i seg når man ikke har matlyst og for lite søvn på samvittigheten.

I'll be here next time you come around

Det virker ikke som om det har vært ferie.
Det er heller kanskje slik at jeg har vent meg for mye til tiltaksløse dager?
Men med nøyere ettertanke har det jo faktisk skjedd noe.
Vi har hatt besøk; først var det Ivar som kom innom på nattestid - så kom han igjen dagen etterpå og spiste grøt.
Marianne og Peter var her også den dagen vi spiste grøt. Men de var her ikke så lenge.
Vi har også hatt overnattings gjester. To mindre piker ingen av oss kjenner så veldig godt, men som trengte husly i forbinnelse med By:Larm.
Når det gjelder By:Larm har jeg jo så vidt fått med meg det også. Jeg så to konserter, Serena-Maneesh og Silver.
Det var staselig.

I'm still in bed - still there is no sleeping


My empty head
I'll soon be dead
But i got my weed
All i need
You know where I'll be found
And I'll be here next time you come around

Next time

natt

Jeg har nok en gang kastet bort en dag på dataen.
Det føles iallefall slik - og det er nesten sant også.
Men jeg har ryddet og vasket stue, kjøkken og soverom.

Jeg merker jeg begynner å bli litt døsig.
Men jeg må holde alle sanser oppe til den beduggede Randi kommer hjem fra pubben.
Hun har ikke nøkler så jeg må slippe henne inn.
Kanksje jeg kan få bomme en sigarett i gjengjeld?

Jeg ønsker meg en komode, en hylle, en hvit underkjole og en ullgenser.

Det er mørkt ute - et er natt.
Klokken er snart fire.
Jeg tror kanskje det har flyttet inn noen nye i huset ovenfor.
Jeg har iallefall aldri sett dem før.
De hang ut av vinduet og røkte sigg.

Randi kom hjem!

New dawn fades

Sitter nok en gang alene oppe. Det er natt og det er ferie.
Igår hadde vi innflytningsfest i leiligheten. Jeg sier ikke annet en fy faen.
Liknende horehus har jeg ikke våknet opp til noen gang i hele mitt liv.
Alt var bare kaos.
Det beste var vel å våkne å kjedde det at man faktisk ikke er fyllesjuk - noe som er litt rart etter all den spriten jeg fikk i meg mot slutten. Jeg som hadde planer om å ha en litt rolig aften med en flaske vin.
Planene ble spolert da en klassevenninne av Lillian og Randi sa jeg kunne ta så mye sprit jeg ville av hun. Hun hadde en del..
Jaja, vi har iallefall kommet frem til det at vi ikke kommer til å ha fester her lengere - iallefall ikke store ukontrollerbare fester med folk man nesten ikke kjenner noen på. Vorsing går greit.
Mas.
n7680891141265348989

kaffipause.

Idag har jeg vært i total avslapningsmodus. Jeg og Randi har brukt over to tredjedeler i den samme sofaen og nerda på internett. I to-tre tiden (noe som er ti timer siden nå) tok vi trikken til Bislett og kjøpte oss en kebab hver.
Bare for å understreke at det var dagen derpå - selv om ingen av oss var fyllesjuke. Noe som var like mystisk for begge to.

Jeg har blitt en uintressang blogger - men de uintressange bloggene kommer kanskje på de uintressange dagene?! Dette har iallefall ikke vært den mest givende dagen i mitt liv.
Jeg vet jeg kunne skrevet om mye annet som opptar tankene mine angående gårsdagen, men det tør jeg altså ikke skrive i full offentlighet på bloggen min. Det er ting jeg nesten ikke tør tenke på en gang - eller bare vil skyve så langt bak i glemmeboken som bare mulig.

Klokka er ti over tre. Jeg begynner å bli trøtt. Men her snakker vi maksimal utnyttelse av ferie.
Ok, jeg kaster inn håndkledet. Jeg går til køys.

Coal black eagle

Da var det gjort. Jeg er merket for livet. Tribute.
inkyink

A little bird lit down on Henry Lee

Da var det atter dags for at skrive.
Siden sist har jeg flyttet, jeg har nå funnet et behagelig hjem - beliggende på Grünerløkka i Oslo.
Jeg bor med tre av mine aller beste venner, og det passer meg godt.
helgesensgate no 13
Stuen er mørk - kun belyst av de syv stearinlysene som står plassert litt rundtom i diverse vinflasker og lysestaker. Veggen nærmest meg til venstre, har blitt dekorert med mine og Randi sine LP plater. Det ser bra ut. På motsatt vegg - til høyre - Henger det masse utklipp og minner fra diverse steder, i en liten klynge. Den var iallefall det til å begynne med. Den er stadig voksende, senest ved min hjelp med utklipp fra et blad. Det ser kult ut.
stua p lkka
Kaffi er digg, særlig hvis du også har en sigg.
Å sitte på trappa i bakgården og trekke seg litt frisk luft å bare nyte stillheten, eller småpratet mellom venninner må være noe av det fineste på jord.
Det er en behagelig stillhet som ikke kan beskrives - med prat eller ikke. Det er en stillhet og ro for sjelen.
Man kan tenke - eller la være.
Å sitte der alene mens alle er på puben - gjerne med en svak rus fra vinen du drakk for ikke så lenge siden er også vakkert.
Føle melankolien fra vinen som så mange har beskrevet å blitt inspirert av er noe for seg selv.
Det varer bare noen minutter til du trekker deg tilbake i den forlatte stuen - og kanskje setter på svarthvit TVen som bare viser NRK - er kanskje de vakreste minuttene man kan oppleve.
De er verdt å ta vare på. Gjenta de i stillhet hver helg.
Alene med tankene. Alene.
Høre byens stille sang om natten. Lyden fra byen som opptar ørene.
Den siste trikken som går en lørdagskveld. Fulle folk som rølpende skråler på et refreng av en norsk klassiker.
Det er bare deg i verden. Du er i en helt egen galakse. Ingen andre kan nå deg - det er ingen som vet at du er der.
Det er ingen som tenker over at du sitter der og ser dem, hører dems fyllesang mens de traver avgårde til neste pub - eller kanskje tiden er inne for et nachpiel?
silver
Da er tiden atter igjen inne for at avslute festen.
På tide å legge seg kanskje?
Eller ta en siste kopp kaffi alene på trappa og trekke litt frisk luft?
Det er egentlig bare du alene som bestemmer.
Det blir det du selv gjør det til.
Det er du alene som avgjør ditt eget liv - med diverse innfall fra fremmede og ikke fult så fremmede individer.
Gud er bare en betryggelse for oss til å tro at vi ikke er alene.
Det er ikke fult så skummelt da.
Jeg liker å lure meg selv.




Tafatt treatment

Det å lage film er faen ikke lett. Du går rundt med 100 vis av idèer i hodet, hva faen skal du med dem? Men den dagen du får i oppgave å faktisk lage en film forsvinner alle idèene som et stormkast - og de kommer ikke tilbake! Det blir ikke mer klisjè enn det. Kanskje jeg skal lage film om det?
Herregud, alt er bare skikkelig tafatt.
Dessuten gruer jeg meg til å ta bussen - gå av i Oslo og kjøpe mat for så å ta en ny buss til internatet. Jeg liker ikke internatet. Det er iallefall tafatt.
Jeg sutrer.



I'll let the light shine on you.

in hypnosis

Jeg er splittet. Invendig delt. Det er krig på gang. Krig mot megselv. De endeløse tankestundene jeg finner rom for overalt hele tiden. Jeg har begynt å tvile. Jeg har tenkt igjennom situasjoner så mye at de er ødelagt. Jeg frykter kraftige bekostninger. De kommer nok snart. Jeg kommer til å bli så opphengt i min egent psyke og mitt eget behov for tilflukt at jeg vil frastøte meg en hver vennlighet. Jeg skriver nå i den korte rus av normalitet. Det er ikke så ofte den intreffer lenger. Jeg tror den allerede er over. Jeg er fortiden - som sakt - i en splittelse;
i det ene øyeblikk er jeg revet vett i angsten og depresjonen, det å gråte er ingen mangelvare, det er heller vanskelig å stoppe. Men det er svært få som har sett meg i denne situasjonen. Jeg er flink til å skjule. Det skal jeg ha.
Min andre halvdel er den likegyldige. Jeg gir rett og slett faen. Jeg unngår å ta på meg bilbeltet i tilfellet vi skulle kræsje. Likegyldigheten for mitt eget liv og min egen død er et faktum. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om jeg døde nå. Likegyldigheten kan også få biter av negativitet i seg. Peismisme. Det går ikke. Jeg kommer ikke til å overleve. Jeg dør. Det andre med likegyldigheten er vel at jeg ikke klarer å bry meg om andre heller. Jeg VIL frastøte meg alle. Jeg vil være alene. Jeg vil forråttne i min egen lille hule. Alene og forlatt. Men jeg syns ikke synd på meg selv heller. Det er bare sånn det skal være. Jeg kunne ikke brydd meg mer. De andre kan også bare brenne. De fortjener ikke det bedre liv! Det er forresten ingen som fortjener det bedre liv. Alle kan bare svi. Ragnarokk, kom å ta oss. Vi fortjener det - og ikke. Vi fortjener nihilismen. Fornektelse. Ikke eksistens.

Restless Girl


She?s addicted to her own pain
She?s been listening to that song so many times
Her tears, her only drink
To herself she?s a stranger

Restless girl
You?ve got a home but you do not see it
Restless girl
What is your fear

Her mind is full of anger
Still there?s no one to blame
Her hate is getting stronger
So, she yells and curses his name

Restless girl
You?ve got a home but you do not see it
Restless girl
What is your fear

Restless girl
You?ve got a home but you do not see it
Restless girl
What is your fear

The blue tones are calling you again and you follow
The voices are calling you again and you listen to them
They tell you how weak you are
And you, you? you give them right

Restless girl
You?ve got a home but you do not see it
Restless girl
What is your fear


- Maria Solheim





Oi.

Psychotic reaction

I dont know just where Im going
But Im gonna try for the kingdom, if I can
cause it makes me feel like Im a man
When I put a spike into my vein
And Ill tell ya, things arent quite the same
When Im rushing on my run
And I feel just like jesus son
And I guess that I just dont know
And I guess that I just dont know


Redusert matlyst. Redsel. Svimmel. Skvetten.
Lite energi. Rastløs. Vondt i magen.
Urolig. Anspent. Hodepine. Angst. Skjelving.
Sinne. Likegyldighet. Frykt. Irritasjon. Frustrasjon.
 Kvalm. Trøtt. Sosialfrykt. Stille. Tanker.
 Unødvendig frykt. Lav selvtillit. Bekymret.
 Konsentrasjonsproblemer. Lei. Ensomhet. Gi faen.
 Humørsvigninger. Håpløshet.  Passiv.  Uttrykksløs.
 Negativ. Trist. Følelser. Paranoia. Bortforklaringer.
 Undring. Søvnproblemer.

I have made the big decision
Im gonna try to nullify my life
cause when the blood begins to flow
When it shoots up the droppers neck
When Im closing in on death
And you cant help me not, you guys
And all you sweet girls with all your sweet silly talk
You can all go take a walk
And I guess that I just dont know
And I guess that I just dont know

La meg sove. Igjen.

Death trip

Then thank God that Im as good as dead
Then thank your God that Im not aware
And thank God that I just dont care
And I guess I just dont know

Heroin, be the death of me

For ex-lovers only

The Manhattan Love Suicides
set away
from this body shaded pain
this deviled chain
death choired rain
your name prevail


Jeg sitter i skrivende stund og hører på diverse indie/shoegaze band fra statene; Black Tambourine, The Raveonettes og The Manhattan Love Suicide. Smooth.
Digg å høre på. Jeg burde lagt meg for timesvis siden; klokka er ett over fire. Shit.
Det verste tungsinnet som har hengt over meg de siste dagene har begynt å lette litt. Men det kan fort komme krypende tilbake. Man kan vel ikke gjøre annet enn å ta tiden til hjelp, kan man vel?

Øynene mine blir ikke trøtte - det er noe som har plaget meg lenge. Jeg har sovnet før klokken fire en gang hele denne ferien. Det å stå opp tidlig - gå trøtt en dag - for så å kunne sovne tidligere på kvelden er allerede prøvd (opptill flere ganger) og det er like misslykket først som sist. Nettene er korte og dagene lange. (Det fungerte heller ikke å drikke vin.) Dette har dessuten begynt å utvikle seg til noe mer enn uskyldig "ferie døgnvridninger", jeg har fått tilbake soveproblemene mine, og det suger.

Jeg vil bare sove. Jeg vil bare bli uthvilt. For en gangs skyld!




The Blues of Midnight

drums are fading out in the night
wine didn't me get some sleep
the night turns to morning
i'll be executed by the long way home
with my outer chaos i will finally reach peace
but in the middle of the night - the haze will return to my home
torn by the fields of battle
disarmed, facing myself in the door
drain the soul into forever
and i will never sleep again
in a hypnotic reaction the sun will fade
no more rise
forever sleepwalking in the first hour of dawn
locked away in a religion
never to see the hole in the ground
the drugs will once again appear
when you turn from red
never let me my agony to lead
the time will reach us before we get out
in sickness and in health i will forever embrace
you in your trails of psychotic reactions
lead me to the other land
and we will lead the death
the future will loop into the sweet madness of me
loved by the other in forever weakness
the blood will freeze and the sun will shine
believes will grow and blossom in the light of darkness
crawl into me and we will find shelter
never let go
sober, as the day once reach
light reach the eye - never
chains of hungry beings
caught by the drugs in a soundtrack of a soul
another haze of empty love
is a new jewellery from a distance lover
mirrorized by others
a gun and glory will reach out to the people of hunger
blessings with havoc again returns to the land of fame
a silent sleepsong by death in peace
lightens your face to endless happiness
bound by the blues of midnight

 

 


Bohemian like you

RTX205

Det begynner å bli vanskelig å skrive. Det er så kaldt i rommet at hendene mine stivner.

Jeg fryser egentlig ikke, for jeg har en dyne pluss et pledd surret rundt meg.
Men skal man srive må man ofre hendene sine..
Klokken er fem over fire. Det går med andre ord mot en ny dag.
For øyeblikket er jeg i Selby, en liten bygd mellom Trondheim og Røros; kjent for blandt annet selbuvottene.
Har feiret jul her oppe. Det finnes iallefall en positiv ting ved å være her oppe; det er vinter!
Jeg er for at det er vinter når det skal være vinter, og sommer når det skal være sommer.
Jeg er med andre ord glad i en hvit jul.
Det er iallefall snø ute, i motsettning til andre deler av landet.
Jeg kan snart blåse frostrøyk her inne.
Jeg har virkelig fått et soveproblem. I løpet av ferien har jeg ikke sovnet før klokken fire en eneste gang.
Det har ikke noe å si om jeg sover lenge utover dagen eller kun har fått et par timers søvn natten i forveien.
Dessuten har jeg styrt unna kaffe på kveldene, bortsett fra idag. Jeg drakk et par kopper, så inatt har jeg "lov" til å være våken.
Jeg merker det mer og mer - for hvert år - at jeg ikke er noe julemenneske.
Noe av det jeg liker aller best ved julaften er å gå i kirka.
Jeg føler virkelig ro i kirken. Jeg vet ikke om dette bare er i julen eller om jeg kan søke ro hver gang jeg er i en kirke.
Jeg er ikke akkuratt noen kirkeganger av vane, så de eneste gangene jeg får følt på denne roen er på julaften.
Ellers er det ikke stort jeg syns er så veldig festelig på julaften.
Alt har liksom forsvunnet i gaver og mat.
Det er selvfølgelig hyggelig å få gaver fra folk - det å gi en gave til en person du er glad i gir også en god følelse.
Men hvis du ikke får kjøpt gaver sitter man igjen med en slags kvalmhetsfølelse og kan spolere hele høytiden.
I bunn å grunn er mine følelser for julen bygd på selviske følelser.
Også mine tidligere erfaringer med jul og juegaver - foreksempel fra da jeg var liten - er ikke av de aller beste.
Men det er ting jeg ikke gidder å dra opp nå.
De får bare ligge å slumre litt lengere.
Når det gjelder julematen er det ganske greit;
som egentlig lite matglad person jeg er, er ikke den fete julematen så mye å glede seg over.
Vel - det er bare å bite i det sure eplet, pynte på seg et vennlig ansikt for å ikke ødelegge julen for de andre - og flyte seg igjennom de siste ukene av året.
Men det tar ikke lang tid før julen står på døren og vil inn i de tusen hjem.
Atter.

Der.

"Jeg bor på et sted hvor man kan se hele himmelhvelvingen og hvor lyktestolpene står skjevt i veikanten"

As if she's trying to get out of the picture

Tegn på at noe er galt?

Hei! Hei? Hei.... Det er som å rope etter noen, forgjeves. Det har foregått over en god stund. Det er som en forkjølelse, som regel går den over etter en kort stund - da trenger man ikke gå til legen. Men hvis det ikke gir seg bør man kanskje finne ut om noe er galt?! Alvorlig galt..


Det begynte vel i niende klasse - eller kanskje før den tid..? Da jeg plutselig skiftet klasse, skole og miljø for aller første gang. Det jeg en gang hadde klamret meg fast til for harde livet, det trygge, den grunnmuren jeg nå hadde bygget mitt halvferdige hus på var forlatt. Det skulle jeg aldri komme tilbake til igjen. Det var bare å begynne å bygge en ny grunnmur. Mitt tidligere trygge, dog halvferdige, hjem var ikke plaget av store plager - som jeg selv kunne huske, iallefall. Så det var ikke så mange hull i veggene. Men min nye grunnmur og mitt nye hus skulle få oppleve å bli revet ned og få store huller i vegene. Mange momenter som preget tilværelsen. Dødsfall, forandringer, problemer..


Problemene med å få kommet til en beslutning, klare å veie opp meningene sine til at man kunne få valgt. Hvert minste valg var like vanskelige som de større. Det hadde ingen betydning. Uro og utålmodighet. Konsentrasjonsproblemer og likegyldighet. Jeg begynte mer og mer å falle ut i fra de gode rutinene i skolearbeidet mitt. Jeg fulgte ikke lenger med, hvor viktig var vel leksene? Nå gidder jeg ikke være her mer.. Fraværet mitt steg.. Mange prosenter.


Selvbildet ble svekket, jeg følte meg stygg og feit. Men også kroppslige plager som hodepine, vondt i magen og svimmelhet/kvalme kom. Jeg var også tappet for energi. Det var mange tanker inne i bildet. Og det var mye tid å tenke på. Søvnløse netter. Tanker som kom, tanker som gikk, tanker som skremte. Våken!


Tankene om fremtiden og livet var nostalgiske, likegyldige og skremmende. Jeg er redd! Hva vil skje med meg?


Jeg ble utålmodig, irritert og frustrert. Jeg ble et bittert menneske. Livet var hardt, men det er faen ikke noe synd på deg. Lev med det. Men jeg klarte det ikke selv.


Alle tankene forfulgte meg. Jeg trengte tid for meg selv. Behov for å være alene. Behov for ro. Lengselen. Ikke etter å dø. Men lengselen til å komme hjem. Jeg hadde hjemlengsel. Men jeg viste ikke hvor hjemme var, jeg viste ikke hvor jeg skulle finne roen jeg lengtet så fælt etter.

 

Jeg har søkt så mange steder, men jeg har enda ikke funnet den.


Jeg har heller ikke funnet noen svar på det jeg lurte på. Jeg er på samme sted enda.

 

Og jeg er fult klar over det.

 

Men jeg har vel bare lengsel. Hjemlengsel.

 

Det hele er vel bare lydløse rop fra et menneske som ikke tør å komme ut i lyset, i frykt for hva som er der. Jeg er så redd, så uendelig redd. Jeg vil ikke dø, men jeg vil heller ikke leve i mørket. Mitt eget uendelige mørke som jeg selv skaper i tankene.


Jeg vet ikke.


Angst?


The number of tears you cry equals the number of tears you dry

Into the night on heels I stumble
Like a star about to shoot
Catch me down the avenue like
A dandylion parachute


Release the hounds, chase my tail and
Treat me like renegade
I'm as patient as a chain-reaction
But I am not afraid


Into the night I paint the city
In the colors of my eyeshade
Walking with a papertiger
I am not afraid .


"jeg-vet-faen-ikke-hva-jeg-skal-ha-på-meg-i-morgen"

toite
Foto av meg (på alle mulige måter)

For å sitere overskriften; "jeg-vet-faen-ikke-hva-jeg-skal-ha-på-meg-i-morgen" er et kjent fenomen hos mange-nå er det enegdelig min tur til å få kjenne dette fenomenet tett innpå kroppen.
Grunnen til at dette fenomenet plutselig inntraff har sin årsak ut ifra at jeg skal på Snowboard Awards imorgen.
OK det.. Men jeg fikk også idag beskjed om å pynte meg - kleskode!
Jeg har aldri vært så spessielt flink/intressert i å pynte meg, så når slike hendelser plutselig oppstårerjeg altså i deep shit. Vel, jeg har bittelitt penger for tiden,så hvis det er superkrise får jeg heller kjøpe meg en billigkjole på H&M.

Whatever.

Death makes angels of us all and gives us wings where we had shoulders smooth as raven's claws

Så skulle jeg da en gang arbeide.. Det skjedde ikke.

Det er litt deilig å være tilbake. Alle visjonene mine om at nå skal jeg virkelig ta et tak å gjøre noe, få utløp for alle tankene mine, blir som før atter utsatt dag for dag. Jeg tror det blir som før. Jeg er ikke helt personen til å utrede noe - før jeg virkelig må.. Men, det kan jo hende at det bare er en fase, eller hva?

Safari er en smule inkompetent; ikke får jeg kursiv, ikke får jeg midtstilt teksten og ikke får jeg lagt inn bilde. En smule ukonstruktivt.

Det er ikke lenge igjen til mat nå.
Det blir nok bra, tilbake til rutinene. Faste tidspunkt til alt. Bam! Mat klokken kvart på tolv. Ned. Røyke. Opp trappene. Time. Ned trappene. Time. Slutt. Ingenting.
Veldig tomt. Veldig sant.
Det blir bra å få året unnagjort. Jeg fant ut at det ikke er så lenge til 2008, jeg tror vårterminen vil gå mye raskere enn høstterminen - de har til vane for å gjøre det. Ikke det at det har gått relativt kjapt hittil, men det er så kjedelig! 

Dette ble ikke helt som før. Bare surr.

No more money, no more fancy dress
This other kingdom seems by far the best
until it's other jaw reveals incest
and loose obedience to a vegetable law.

I will not go
Prefer a Feast of Friends
To the Giant Family.

hold fast hold fast - till he come again

we hit the floor
just like her blue silk slip
dark puritan rose
to the curve ofher hip
I did not know
it was too much
too much for me to handle
to be shown to the heart of the matter
by your holy candle

the girl in the gate
Foto av meg.

Jeg har egentlig aldri skjønt helt folks entusiasme over Fretex - før idag.
Selvfølgelig, jeg viste at man måtte lete, og finne disse beryktede skattene. 
Dette har nemmelig ikke hendt helt for meg før.
Ikke det at jeg har prøvd så veldig hardt heller, men idag satt det virkelig.
Jeg kjøpte mye, jeg kjøpte til og med en blå kjøkkenstol.
I tillegg til denne blå kjøkkenstolen jeg forelsket meg sånn i kjøpte jeg:
To skjerf, et ølglass, en lysestake til å henge på veggen, to bilderammer, en ullgenser, en bok fra 1800-tallet jeg ikke har peiling på hva handler om og en salmebok fra tidlig 1900-tallet.
Dessuten forelsket jeg meg kraftig i en soffa med to tilhørende lenestoler.
Jeg skal virkelig prøve å få tak i de.
Jeg har fått Fretex-feber, det skal jeg love deg! Så nå er det bare å jobbe ræva av seg..

the clank of your second hand
the stare of your glass eye
have I no wisdom
that is not wise
in that way we laid the rail
a woven handmade indian
I spoke and understood
your golden virginian


Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg har holdt ut denne dagen og at jeg i tillegg er i bevisthet akkuratt i skrivende stund. Jeg har nemmelig ikke sovet på snart et døgn. Iallefall ikke noe søvn som teller..
Jeg tok bussen fra trøndelag klokken 23:30 igår. Da jeg kom på bussen var den allerede fylt opp, det var bare fire ledige plasser igjen i hele den to etasjes bussen.
Det var ikke mye tilrettelagt for soving, for å si det sånn.
Klokken ti på halv syv neste morgen annkom bussen en mørk og kald Oslo, en time før planlagt annkomst.
Jeg ble med andre ord sittende ute og vente på bussen min hjem til Frogn i to timer.
Det var ikke den beste ventetiden jeg har opplevd i mitt liv.. Men det gikk faktisk mye raskere enn forventet.
Da jeg kom hjem var jeg våken, eller tilsynelatende våken, så jeg la meg ikke.
Jeg ble med min mor og to søstre til Moss og Fretex.
Vi var på farten til ettermiddagen. Og jeg har vært våken siden da.
Nå er det ikke lenge til det går over til en ny dag - igjen.
Snart er ferien over, da blir min neste ferie juleferien.
Det er en absurd tanke.

sing the same old song
in the same old way
through mystic maze of memory
our days of disarray
stood still in the same place twice
just to cast a shadow
cast down by a western sun
you have the right to know


Forresten, Woven Hand er et fantastisk album.

still not a day goes by
something always
something always by and by

Ventetiden.

a little knowin' is a dangerous thing boy
please take it from me
'cause i'm gone for today boys
gone - but never far away


Sac of religion
Bilde av meg.

Da var det bitt oktober.
Jeg har ferie nå, det er så som så. Kunne helt fint klart meg uten!
Jeg hadde droppet den hvis det betydde at jeg ble fortere ferdig med året.
Jeg er så lei.
Men jeg har heldigvis små lyspunkt på veien.
NOVEMBER - KOM NÅ!

Andre ting er bare latterlige, jeg har fryktelig lyst å fortelle hvor latterlig han er.
Men jeg gidder ikke, jeg gidder ikke gå tilbake til han for å fortelle han det.
Jeg går bare ifra han.
Snart er han helt borte..

Imorgen drar jeg til trønderlag.
Jeg skal til mormor og morfar. Det blir bra nok!
Skal tjene meg spenn. For de skal jeg kjøpe sigg, klær og cd'er!
Og Silver - White Diary LP'en.
Fy faen!
Det blir bra.

she won't come - an' i won't follow
shadows lick the day
i entertained that thought so much
it'll never go away


Jeg tror tiden fremover blir fylt med mye mennesker.
Jeg har allerede pratet med mange mennesker som jeg skal møte.
Nøstet opp i bekjente som jeg har surret bort, men nå har funnet veien tilbake til.
Men så er det meg og holde avtaler da.
Det er ikke alltid det funker.
Men vi får se.
Tiden vil vise - nok en gang.

Det er deilig at det er høst.
Alt er så rolig.
Planen min om å slutte å tenke så mye går nok i vasken nå.
Høst er en tid for tanker, desverre, Lillian.
Men vi klarer det!

Jeg tror jeg har skrevet nok.

get outta here you yellow bellied snake
slither your way through town
if e'r see you again
put you in the ground
'cause i'm gone for today boys
gone, but never far away
i'll burn lovely


http://www.flickr.com/photos/18272962@N00/

SILVERPROMOBILDER 2007

JEG HAR IKKE VÆRT SÅ FULL

som jeg var igår på kjempelenge. Men allikevell spratt jeg opp (relativt) lys våken klokken seks idag. Jeg sov jo ikke hjemme igår, så jeg tusla hjem klokka ti på halv sju. Soloppgangen hadde såvidt begynt. Jeg stoppa tilogmed for å plukke blomster!
Nå sitter jeg ren og pen og føler meg supernorsk (/Emil Nikolaisen-ish). Ullgenser, ullsokker (/indiastyle eyeliner) og til frokost spiste jeg hele tre(!!!!!) brødskiver med (norsk) leverpostei (med sånn liten kid på..) og drakk et glass melk. Sick. Dette med at jeg spretter opp lys våken klokken seks om morgenen skjer en gang i året, om ikke sjeldnere. Utrolig (!!) flaks at skjebnen valgte denne dagen (:fylla).
Nå tror jeg jeg må gå å ringe Ninni og se om hun har det bra (og har våknet og på vei til skolen). Så må jeg stikke å ha samfunnsfag.
Hellyeah.
emil

This is me today...


naughtyjames.com

All the pretty people!

090807060504030201

LOVE!

The harmonicas play the skeleton keys and the rain, and these visions of Johanna are now all that remain.

Først av alt har jeg en ting å si:
Jeg bryr meg ikke om deg lengere.
Du kan dra til helvete - og bli der.
Jeg kommer aldri til å føle noe for deg igjen.

Johanna & Elvira
Gårsdagens nyheter var et lite støkk.
Det gjorde meg ikke trist, ikke i det heletatt.
Hvis det faktisk er sant - er det bra.
Jeg ble letta av det. Det gjør meg fri.
Totalt fri fra lenken, jeg trenger ikke bry meg med samvittigheten lengere.
Fri!
Når det gjelder deg føler jeg bare forakt.
Frastøtende. Æsj.
__

Jeg gleder meg til neste år. Da blir det nye tider.
Da bosetter jeg meg faktisk i Oslo. Det blir deilig.
Jeg skal vel fortsatt gå på skole, men det å bo der blir deilig, befriende.
Men nå skal jeg ikke virke naiv og bare fortelle at jeg gleder meg til å flytte til Oslo,
jeg gruer meg, min fantastiske angstølelse fyller meg når jeg tenker på det.
Hvordan i alle dager skal jeg overleve?
Takk og lov for First Price iallefall..
Men dette er da altså et år til - nei faktisk ikke, det er 9-10 måneder til.

Jeg vil være litt mer konstruktiv, men jeg får det ikke til!


Полюшко-поле, полюшко, широко поле,
Eдут по полю герои,
да красной армии герои.

Девушки плачут,
Девушкам сегодня грустно,
Милый надолго уехал,
да милый в армию уехал.





Sjelefred

Jeg fant endelig roen. Iallefall for en liten stund. Da jeg ikke fikk sove, og da jeg hadde lyst på en sigarett, bestemte jeg meg for at jeg skulle gå meg en tur. Klokken nærmet seg på dette tidspunktet fem. Fem om morgenen. Lysningen var - snart - et faktum.
Da jeg låste meg ut av huset var jeg fylt med uro og usikkerhet, den samme som jeg alltid pleier å bære med meg. Solen hadde enda ikke kastet sine stråler over skytoppene. Men jeg begynte da og gå. Gå forbi kirgen og kirkegården, hvis på dette tidspunkt ikke skremte meg, for tiltross for sin usynlighet, hadde solen allerede markert sin kommende oppgang ved å lysne mørket.
Hodet mitt var som alltid fylt med tanker. Tanker i fremtiden, tanker i han, tanker i uro og tanker andre steder. Jeg merket at for hvert steg jeg tok kom noen roen, sakte men sikkert. Dette var herligt, dette var virkelig roen. Med ørene fylt av herlige toner fra Woven hand var det hele en idyll. Vandre alene i morgenens gryende. Som om jeg var alene i verden. Det føltes merkelig deilig. Jorden føltes tung, som om den var blitt trampet på utallige ganger av tusen kjemper. Men der jeg gikk for meg selv virket det som en lettende rytme, at kjempene var borte. Mørket var på vei vekk. En ny dag var påtroppende. Fødsel. En tyng byrde ble fjernet fra marken. Og jeg var den eneste til å oppleve det. Vakkert.
Jeg fant megselv ved bussholderplassen. Den samme bussholderplassen hvor jeg og min gode venninne, Ninni, hadde røkt sigaretter tidligere en sommernatt. Jeg satte meg ned og tente en selv.
Det var på tide å snu, vende tilbake dit jeg kom fra. Da jeg så himmelen gjennom trørne ble jeg nesten lammet. Himmelen. Dette var den nye dagens entrè. Dette var nå. Dette var den nakne sannhet. Dette var ubeskrivelig - vakkert. Jeg ble fylt med en ro, en ro jeg ikke har følt på uhorvelig lenge. Den roen jeg har søkt etter så lenge. En evighet var avsluttet. Jeg hadde funnet det jeg hadde lett etter. Iallefall midlertidig. Jeg sier takk. Jeg kan for nå sove i ro. Til Lillian: Jeg har nå funnet min lille - midlertidige - ro. Sjelefred. Jeg kan sove godt inatt...
Så er det bare å se hvor lenge det varer - før jeg må ut på en ny søken. Søken etter en ny ro.

Chest of Drawers

Klokken er 04:45. Om morgenen.
Jeg venter. Venter på at det skal bli lyst.
Jeg skal gå tur.

Sigarett.

Idag kommer du hjem.
Jeg har gledet meg.
Jeg gleder meg til å se deg igjen.
Møte deg på gata.
Tilfeldig.

Men det er nok en stund til.

04:46


Skjebnen tar kaffipause

image19
Bilde: Ronja

Jeg har lyst til å skrive et brev til noen. Skrive om alt som skjer rundt meg. Jeg bare vet ikke hvem den personen skulle vært. Jeg tror kanskje ikke jeg kjenner den personen enda..
Jeg kan jo alltids skrive brevet i forkant da. Det tror jeg at jeg skal gjøre, så kan jeg bare sende det avgåre når jeg vet hvem den personen er.. Men da er jeg litt redd for at det blir upersonlig. Selv om det skal stå om mine indre plager og ytre kamper. Det er jo kanskje det mest personlige jeg kan gi fra megselv, men allikevel blir det upersonlig når det blir skrevet til en person som ikke er den personen jeg gir det til..
..på en måte. Det ble vist litt surr, men jeg skjønte det iallefall. Og det er vel det som teller, at jeg skjønner hva jeg selv skal gjøre. At jeg skjønner mine egne beskjeder og meldinger. Det er jo selvfølgelig et stort pluss at de rundt meg også skjønner hva jeg apatisk står å gauler og veiver for, men i det store svarte er det nok aller viktigst at jeg skjønner hva jeg holder på med, så jeg kan klare å kontrollere megselv.
Det å ikke ha kontroll kan jeg nok si jeg opplever på flere måter for tiden, både med megselv og andres ueksisterende kontroll..
Det å ikke kunne kontrollere sitt eget sinne er et problem som kan gå utover andre mennesker, tilfeldige og ikke riktig så tilfeldige. Skyldig eller uskyldig. Det spiller ingen rolle idet det eksploderer. Sinne, angst og frustrasjon. En herlig blanding. Sarkasme, usaklighet og likegyldighet følger også tett etter. Følelsen av å ikke høre hjemme noe sted blir forsterket i angsten og frustrasjonens navn. Ikke på den måten at ingen liker deg og at du blir mobbet. Det har ingenting med saken og gjøre. Hjemløsheten kan beskrives som en uro. Ingensteds er plass for hvile. Ingensteds kan man slippe den snikende frykten, angsten og frustrasjonen. Alene eller med noen. Ingen forskjell. Roen kommer ikke. Lengselen er skapt. Lengselen etter steder med ro. Ueksisterende steder og personer som gir ro og tilfredstiller. Fjerner all angst, frykt og frustrasjon. Følelsen av å ikke klare å skape noe kommer smygende. Man klarer nesten ikke være kreativ lengre. Følelsen av å ikke strekke til er et faktum. Hvis man ikke blir komplimentert opp i skyene for hver eneste ting, duger det ikke. Søppelbøtten neste.
Jeg vil ikke lengre skrive på en historie med håpløse og ubrukelige ord. Jeg må vel riktignok skrive deg et brev med bunnløse frustrasjonsmomenter og aggressive utbrudd først, men når jeg har klart det, skal jeg skrive ned alle de fine ordene jeg vet og sette de sammen til et brev og sende de til deg!
Vær så snill skjebne, avslutt kaffipausen din nå, og vis meg hvem jeg skal sende mine brev til!

Death at the chapel.

Jadda, hver gang jeg har logget på bloggen min i det siste har jeg hatt så lyst til å skrive de lengste og mest givende innleggene jeg bare kunne drømme om. Men hver gang jeg har kommet meg inn har det bare forsvunnet igjen. Alle de "gode idèene" forsvinner og skrivelysten følger hakk i hel ut vinduet.
Det er dystert, jeg føler meg som crap idag. Jeg "forsov"meg usaklig mye, vel, jeg hadde vel kanskje ikke noen andre planer enn å dra inn til Oslo idag, så jeg forsov meg vel ikke til så mye annet enn megselv. Altså jeg sto da opp klokken halv fem av av telefonen ringte. Hvem som vekte meg har jeg enda ikke fått greie på, for da jeg våkna kikket jeg bare på klokken, og med et stort skuffende sukk kastet jeg fra meg den ringende telefonen.
Jeg fikk iallefall tak i mamma idag da. Hun var i Arendal, i sola. Det er rart å tenke på at det bare er meg og mamma som er i Norge for tiden. Søstrene mine og min far er i utlandet, nærmere bestemt Tsjekkia, enda nærmere bestemt Praha. Ikke det at jeg legger så mye merke til det, jeg er jo ikke vant til å se så mye til familien min. Men jeg merker jo at alle plutselig er borte, da mamma er forsvunnen til Karagerø og Arendal. Men det er virkelig deilig å ha litt ferie fra alt som heter mennesker i noen dager i ferien også. Ergo; jeg drar ikke inn til Oslo idag.
Jeg føler hvirkelig at jeg ikke har helt dreisen på blogginnleggene mine enda, de blir liksom ikke så flotte som det jeg vil. Føler at dette bare blir svada og mas. Mas og babling om megselv. Hvem i alle dager er vel intresseri i å lese alt dette crapet, anyways? (hoho, flott språk)
Uansett, jeg vil bare annonsere at jeg savner mac! Jeg savner iPhoto. Her sitter jeg med et lusent redigeringsprogram som får meg til å miste lysten på å fotografere. Det er jo ikke så veldig bra. Ikke med tanke på at Lillian og jeg skal ut å ta promobilder for Silver i den nærmeste fremtid.
Og forresten i den anledning må jeg få lånt meg et bedre kamera. Hvem faen kan jeg låne det av?
Ihelvete.

Insania hysterica

image18
(bilde: Augustine)

5. MARS 1901 ble en ung kvinne i svært dårlig forfatning
innbrakt til Gaustad asyl fra Kristiania Politikammer.

Ifølge sykejournalen var hun nedtrykt, søvnløs og forsøkte å ta
sitt eget liv i varetekt hos politiet. Hun hadde hallusinasjoner på cellen,
oe som fikk politiet til å sette henne under overvåkning.



"13/5 tungt anfall av 2-3 minutters varighet, hvorunder hun
var omtåget og ikke reagerede paa tiltale, dels gniet hun
hænderne voldsomt mot brystet og underlivet, dels slog
hun ud med armerne, kastet hodet frem og tilbage under
store forvridninger af kroppen, bed tænderne sammen,
var congestioneret. [...] Hele aftenen udover var hun omtåget.
Ved 8-tiden kom hun i heftig graad, mens reservelegen
talede med hende; havde et forvirret udtryk."




(
http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/06/12/503338.html)

Drive me home the lonely nights

image17
Jeg tenkte jeg skulle poste et Serena bilde siden jeg er så hekta på de for tiden.
Da jeg tilogmed har en del Serena bilder som jeg tok selv på musikkens dag passet jo det veldig bra.
Jaja.

Det er nå jeg egentlig skulle lagd ferdig bildefremvisningen.
Det er nå jeg egentlig skulle skrevet ferdig artikkelen.
Det er nå jeg egentlig skulle sendt pappa en melding.
Det er nå jeg egentlig skulle skatet.
Det er nå jeg egentlig skulle malt.
Det er nå jeg egentlig skulle forhørt meg om leiligheten.
Det er nå jeg egentlig skulle tjent penger.
Det er nå jeg egentlig skulle øvd til prøve.
Det er nå jeg egenetlig skulle gjort noe.

Ergo: Jeg har nok av ting å gjøre.
Jeg har bare et problem; jeg gjør de ikke.
Jeg får meg ikke til å gjøre ting,
jeg sliter med det der.

Problem.

Jeg vil bare være i Oslo.
Men hadde jeg dratt til Oslo nå hadde jeg sannsynlig vis ikke gjort noe da heller.
Ok, jeg vil ha noe gøy å gjøre i Oslo.
Jeg vil møte mennesker.
Jeg vil møte en.
Jeg vil møte han.
Men jeg har uansett ikke penger.
Som sakt, jeg skulle vært ute å tjent penger i dette sekund.

Jaja.
Tvi tvi.
Drive me home the lonely nights.
For 74038902 gang, idag.

Avec toi.

Jeg er drittlei.

Fuck the pain away.

Det virker som om jeg famler etter noe jeg ikke kan finne. Som om jeg strekker meg etter noe på øverste hylle når jeg selv bare når til den første. Det er helt håpløst.
Hvis jeg noen gang skulle fått det jeg ville, måtte det skje et mirakel.
Men hvor ofte skjer vel mirakler nå for tiden?
Kanskje når man minst venter det selv. I mitt tilfelle er ikke det nå, ikke på veldig lenge. For jeg tror ikke jeg klarer å stoppe. Stoppe å strekke meg etter det.
Jeg går å venter på svar. Får jeg svar, svarer jeg med en gang - og blir igjen ventende på svar. Det er som en ond sirkel. Det er en ond sirkel.
Det er vondt. Det er smertefult. Svarene jeg får er noen sekunders lykke i mørket. Det mørket jeg famler i.
Vær så snill, bring meg lyset, mor, gi meg solen!

Pretty fucked up.

Det er mye som irriterer meg for tiden, jeg er svak. Det hadde vel egentlig ingenting med hverandre å gjøre.
Det er så mange unge folk som har speilreflekskamera for tiden. Enten har folk for mye penger eller så har alle blitt hobbyfotografer på ekspertnivå..nærmest. Det er litt irriterende, men det kan kanskje ha noe med at jeg ikke har råd til å kjøpe meg et selv.  Men det er noe med det..
Men men, girls talk and wine time.


Glory be to the newborn king.

Blue pail fever.

Jeg vil ikke skrive om det som er trist, deprimerende eller fortvilende. Selv om det kanskje igrun er intet annet en det.

Det ble virkelig ikke så bra som jeg hadde håpet. Jeg sløste vekk alle de gyllne sjangsene jeg hadde. Jeg så han opptil flere ganger i løpet av de to dagene her. Jeg drømte tilogmed en hel del om han inatt, selv om det ikke hadde gitt meg noen sjangs til å bli bedre kjent med han. Jeg tror det rett og slett er det at jeg blir stum når det kommer til personer jeg føler det sånn som jeg føler det for han. Det er virkelig sterkt. Jeg tenker ikke på annet enn han. Jeg tilpasser megselv. Jeg løser problemene mine med tenke på han. Det er helt sykt.
Men det som kanskje er mest fortvilende er hva han syns om meg. Jeg har jo fått høre de siste dagene hvordan han smilte til meg sånn og sånn.. Men det er virkelig ikke nok. Jeg har fått det litte lokkemiddelet som får meg til å vil ha mer. Jeg vil ha alt. Jeg vil ha han. Jeg vil ha han nå! Men det hele virker igjen så utrolig bunnløst håpløst. Som en fantasiperson. Selv om jeg vet han er der, og han er sikkert mulig å få. Det spørs bare om jeg er kapabel til det. Det virker så mye som kan hindre meg i det. Så alt for mye imot i forhold til det som er for. Men allikavell går jeg rundt å håper, drømmer og lengter. Jeg virkelig savner han allerede. Det er helt sykt.
Jeg er virkelig ikke helt...

..god.

De fire edle sannheter

Gautamas lære fortalte at misnøyen mange har med livet kommer av higen, tilknytninger, aversjoner, og at denne tilstanden kan kureres ved å følge Den åttedelte veien. Denne læren kalles «De fire edle sannheter»:


  1. Dukkha: Alt verdslig liv er utilfredsstillende, splittet og innebærer lidelse.
  2. Samudaya: Det finnes årsak til lidelse, som er fastlåsthet eller begjær, bunnet i uvitenhet.
  3. Nirodha: Det finnes en ende på lidelse, som er nirvana.
  4. Magga: Det finnes en vei som leder ut av lidelsen, Den åttedelte veien.

De fire edle sannheter er strukturert på samme måte som en medisinsk diagnose: Symptom, årsak, prognose og kur.


Fuck it, where is my last cigarette?

tlwNå skal jeg da altså prøve å kartlegge hva som er problemet. Problemets består vel av mange biter. Men den største biten er vel at han er mer glad i meg enn det jeg er i han. Han elsker meg, jeg er ikke en gang forelsket i han. Det vil bare være slemt ovenfor han og ovenfor megselv å la dette fortsette noe særlig lengere. En annen stor bit er at vi kjenner hverandre ikke i det heletatt, dette gjør det bare ekstra sykt at han allerede nå kan si at han elsker meg. Det er nå også for sent å gjøre noe med. Har vi den statusen vi har sammen har vi bare et valg til å endre den. Det vil være å gjøre det slutt. Noe som anktagelig kommer til å skje ganske fort hvis jeg får mannet meg opp. Problemet er bare megselv og frykten min. Jeg er redd for å være lenge alene igjen, jeg er redd for at jeg kommer til å angre, og jeg er redd for hans reaksjon. Han kommer til å bli fryktelig såret, men det blir nok mye værre hvis jeg lar det vente. Hvis jeg lar det gro dypere.
Nei. Det er nok best å trosse min frykt, stole på min magefølelse og avslutte det hele mens jeg enda kan.

Oslo City Babylon

Da satt jeg her igjen. Venter på å reise heim til mor mi. Skal hjem for helgen. Finne roen? Nei, jeg tror ikke jeg finner den der. Jeg finner sjeldent roen når jeg er hjemme hos mine foreldre. Jeg blir heller ganske rastløs av meg. Men må man heim så må man heim. Denne gangen er det ikke for å vaske klær heller. Men jeg har ikke råd til å forsørge meg på mat denne helgen. Og det kan sikkert bli koselig å komme hjem, bare jeg ikke blir så rastløs at jeg kommer i dårlig humør, det har kommet seg for vane i det siste når jeg har vært hjemme hos mor eller far.
Jeg skal virkelig bruke stillheten til å tenke. Jeg må tenke på hvordan jeg skal få avsluttet det. Avsluttnings begrunnelsen. Det går rett og slett ikke lengere. Men nå tenker jeg selv i gåter til mitt eget sinn, så det er vel ikke så mye å skrive om. Tror ikke jeg vil skrive mer om saken når jeg ikke vet så mye selv.. Enda.

Good morning Jesus!

Og nu i disse påsketider følte jeg at det var på tide med en ny refleksjon av tankehavet mitt ved disse nattestider.
I denne natt har jeg brukt somme timer på å studere den norske svartmetallen. Jeg har sett to dokumentarer på youtube. Det var informerende. Jeg fikk igjen bekreftet mine teorier om at det hele var dynket i mye misforståelse, blandt media, verden og medmennesker.  Satanismen oppi det hele må man jo også nevne at ikke hadde så mye med saken å gjøre i det heletatt i begynnelsen, men ble til et skalkeskjul for folk til å båssette svartmetallen. Satanismen har jo også i årrekker vært misforstått. Men for all del, hvis jeg skulle skrevet min tolkning, oppklart i misforståelsene og alt det der hadde jeg måtte skrevet her i timesvis. Og det var ikke akkuratt det som var hensikten min  i kveld.
Og da for å snu temaet til noe ganske annet kan jeg meddele at jeg gleder meg til søndag. Eller, jeg har en følelse jeg velger å tolke som den lengtende og gledende.
Jeg tror det har noe med at jeg ikke lenger klarer å finne roen helt når jeg er på besøk hos mine foreldre. Det er greit nok at jeg tar det med ro og slikt, men i det lengere løp blir det litt for mye av det "gode". Jeg har ikke behovet for å sitte hjemme å vente. Vente på å være med folk som har likere interesser og gjøremål for dagen som meg. Jeg hører ikke lenger til det familiære. Den tiden vil nok komme tilbake til meg, men nå er det søken etter det mitt individ er ute etter. Men dette kan man vel finne igjen i et hvert ungdommelig sinn. Så det er ingenting å uroe seg over.
Jeg var på fest hos Christian her forleden dag, onsdag vel og merke. Jeg innså da at det var en stor forskjell på meg og visse andre personer der. Det er virkelig ikke noen som helt vits å nevne navn. Jeg innså at denne forskjellen var betyderlig større på meg og de andre jentene. Jeg tror egentlig det er der det hele ligger. Jeg trives bedre i guttenes selskap her på denne kanten av Oslofjorden. Ihvertfall i den kretsen der. Jeg vil vel kanskje ikke beskrive denne forskjellen på meg og de på at de har en simplere og mindre gjennomtenkt tankegang. For da kunne jeg vel heller ikke foretrekke guttenes selskap av den grunn? Nei, jeg tror det har noe med at det ligger noe falskt og tilgjort over det hele. Over alle jentenee. Det er kanskje innbilskt å si det, men det virker som de er på et stadium jeg er ferdig med. Jeg har altså kommet ut av skallet. For å si det med andre ord. Kall det gjerne en metafor.
Men minuttene drar på, klokken er snart tre. Praten min med Lisbeth drar nye høyder og stemmen til David Eugene Edwards synger seg klagende innover i Ruthie Lingle. Akk, hadde jeg bare hatt litt vin.
Jeg tror mitt opphold hos Marianne har fått varige men i mitt vinforhold.


F.M.Dostojevskij "Forbrytelse og Straff" s.203

Når jeg for eksempel ble fortalt "elsk din neste" og jeg elsket min neste, hva kom så ut av det?
Jo, det førte til at jeg rev min kaftan i to og delte den med min neste, slik at vi begge ble gående halvnakne.
Det gikk som i det kjente russiske ordsproget "jager du flere harer på en gang, fanger du ikke en eneste."

Tankehav

"Det sies jo at flukt er like nødvendig som mat og dyp søvn."

Akkurat nå trenger jeg vel mest flukt og dyp søvn. Pollenhelvetet er nok en gang over oss. Selv har jeg ingen diagnose på pollenalergi, men utifra egne tanker og konklusjoner har jeg kommet fram til at jeg muligens har dette. Stattestiken tilsier også dette; dette er, som jeg iallefall kan huske, tredje året på rad hvor jeg blir angrepet av tettet system, kløe og rennende øyne og sår hals. Ikke nok med at det er det tredje året på rad, men det er bestandig i tidlige vårtider. Jeg finner ikke dette så tilfeldig lenger. Akkurat nå er jeg bare lei.

 

En annen konklusjon jeg har kommet fram til er at dette ikke er en blogg som andre vil ha så mye glede av. Med mindre de er intressert i mine tanker , konklusjoner og hverdagslige utbrudd. Det er ret og slett en elektroisk dagbok. Med dagbok mener jeg ikke at jeg kommer til å skrive mange sterke politiske meninger og kritiske utbrudd på personer i det offentlige.

 

Det slår meg også at jeg noen ganger går meg bort i mitt eget språk. Men det får bare væær for meg selv å tenke på.  

 

 

 

 

Jeg vil gjerne også benytte bloggen min for litt egoistisk selvreklame;

http://www.flickr.com/photos/18272962@N00/


Riot quiet back in time

Nasering

Smerter i magen. De føles psykiske, men de er fysiske. Jeg lover deg. Jeg syns å huske at jeg hørte disse smertene var livmoren som trakk seg sammen. Det er ikke så mye man kan gjøre for å unngå disse smertene. De er der bare, kommer og går som de vil. De kommer fra midt i magen i bredden og litt under navlen i høyden. For min del midt i gropen der det går litt inn. Inn i en ganske fin bue. Under disse smertene er det svært ubehagelig å sitte stille, jeg vil påstå at dette er ganske smertefullt. Det å legge seg ned er også ganske ubehagelig, det kan til dels fungere å ligge sammenkrøplet i fosterstilling. Å gå kan også fungere til en hvis grad, det kommer helt an på hvor kraftige smerter man har. Nei, det eneste som faktisk fungerer uten medisinering er en dusj. Da snakker vi en varm dusj, med forrykende varmt vann som presses inn mot magen der smerten sprer seg ut ifra sitt sentrum med smertefulle stråler. Det kan hende man må sette seg ned i dusjen. Og det er ingen behjelpelighet å dusje en kort dusj. For da kan det ikke loves at det går over. Nei, det sikreste må nok være å ty til den medisinske behjelpelighet og ta en smertestillende pille før man kler av seg klærne og trår inn i dusjens hete. Følelsen når det varme vannet treffer smertens spredningspunkt er så fortreffelig nøytraliserende. Det kan minnes om smerten er en matoljeflekk som forpester vannet til det kommer et reddende dryss med pepper og tvinger matoljen til å overgi seg. Etter den varme dusjen har spylt inn mot magen din som en basestråle mot syren som herjet vilt, kan man føle seg en del slapp og omtåket. Dette vil jeg tro er grunnet av heten og tiden.. Og selvfølgelig smerten. Det ville vært for dumt å utelukke den. Jeg skal ikke garantere noe annet en at dette er tatt fra min egen kreative hjerne og knotet ned på et elektronisk papir med menneskeliknende trykk på elektroniske knapper som skal forestille blyanten som nedtegner strekliknende greier som mennesket en stund har kalt bokstaver.

Denne teksten har nå utartet seg ifra smerter i magen til elektroniske tastetrykk. Som igjen utviklet seg til filosofiske tanker om det jeg selv skriver. Det er merkelig hvordan det hele er satt sammen. Både her og der. I elektronikkens datamaskiner og i de fysiske hoder med våre  fysiske og  psykiske hjerner. Jeg kan ikke hjelpe for det at jeg akkurat nå tar megselv i å undrer på hvor i alle dagers navn sjelen er plassert? For jeg syns å huske å ha lest noe om at sjelen ble bevist eksisterende en gang på 1900-tallet. Noe jeg ikke skal si så alt for sikkert, siden jeg bare husker det. Men jeg tror da det stemmer. Jeg kan heller ikke la det bli i tankene at jeg så nesten som tilbrakt en hel dag liggende på en sofa og se på televisjonsapparatet. Det er rar hvordan mennesker i dagens samfunn kan tilbringe timer, dager eller døgn for den sakt skyld foran televisjons og datamaskins skjermer. Det er et underlig fenomen. Det er også underlig hvordan jeg nå sitter å forestiller megselv som en gammel russer på 1800-1900 tallet med langt skjegg. Ikke så ulikt herr Dostojevskij selv. Jeg tar meg selv også i å tenke at nå er denne teksten om mine tanker og innfall ferdig. Ikke det at jeg har noe annet sted å legge den for øyeblikket enn på min fars datamaskin. Men der har den ingenting å gjøre. Jeg vil ikke at han skal finne denne teksten og lese den, undres over den. Jeg vet egentlig i grunn ikke hvorfor jeg ikke vil det, det står jo ikke noe høyst privat eller liknende, og det hadde jo saktens vært ganske spennende å få vite hans reaksjon på mitt skriveri. Jeg tror jammen meg han aldri som et ord har lest noen av mine egne tekster. Noen jeg har lagt noe av megselv igjen i. Slik som i dette her, her ligger det en drøss med tanker og forundringer. Men nok om den saken. Jeg tror jeg skal avslutte og kanskje prøve å finne en måte å frakte mitt skriveri på. Jeg tror kanskje jeg kan bruke fotokameraet mitt. Nu skal jeg skru av og sove. Få søvn på øynene og drømmer i hodet. Jeg håper jeg drømmer, og jeg håper jeg drømmer godt. Det er alltid en god følelse å våkne av en god natts søvn fylt med søte drømmer.

Punktum finalum.


Tida er inne

Nå trur jeg tida er inne
Til å ta seg en tur på byen
Kanskje treffe en kvinne
Og jeg må se å få brukt opp no gryn
Vi kan sitte nede på brygga
Og drekke helt til sola går ned
Og når vi begynner å fryse
Kan vi stikke inn et sted, hvor det skjenkes øl
Kanskje treffer vi venner
Kanskje treffer vi fiender
Vi kan sikkert bli venner igjen
Tiden leger alle sår
Så kan vi skåle om alle ting som faller oss inn
Ja vi kan skåle hele natta lang
Og vi kan synge en sang
Og når tida er ute
Når alle flasker og glass er tømt
Når alle lysene blinker
Når siste runden er over
Så skal jeg ta deg i hånda
Så støtter vi hverandre hjem
Kan du ta meg i hånda
Så støtter vi hverandre hjem bare du og jeg.



Nå tror jeg det er på tide å kvitte seg med den ene og den andre.
Luk i ditt liv, luk i din have!

Fred,

"uten tittel"

Kjære julenisse..
Tamburin
..jeg ønsker meg en tamburin til jul.




Ellers:
Jeg sto opp med feil ben idag.
Sur, sta og stille.
Vi er sånn ca snart ferdige med spiseforstyrrelseprosjektet vårt.
Skoleprosjekt.

Hilma2

Jeg liker broken memory. Den er så fin.


Æsj, nå har jeg egentlig ikke mer å skrive om.
Jeg har lite å finne på også.
Jeg kan ikke begynne å redigere bildene fra Oslo igår før Sofie kommer hjem heller.
Og det er ikke før etter middag, så da har jeg sånn ca 20 minutter å slå ihjel.
Men jeg slår de ihjel et annet sted.




Fred.

Fra fødsel til x

I had a dream, but I lost it
I had a vision but I simply forgot it


x

Motivasjonssvikt
Fremtid
Hvorfor?


Jeg har ikke motivasjon til å være her. Hvorfor er jeg her? Jeg vet ikke om jeg gidder å være her mer.
Det har gått to og en halv måneder (?) og jeg er lei.
Musikklinja har vært skuffende hittil. Opplegget er ikke noe for meg.
Det er kanskje vanskelig å finne noe som er helt noe for meg,
men sånn som det er nå, og sånn som det ser ut til at det blir,
ser det mørkt ut.

“Life is meant to be wasted, love fails and death is useless”

Hvis jeg slutter her nå; hva skal jeg gjøre?
Jeg får meg strengt tatt ikke noe bedre jobb en i kassa på Kiwi.
Jeg har ikke tenkt til å søle bort tid på det. Dessuten må jeg gjennom videregående.
Det er en tvangstanke.
Det er sikkert ikke så ille som jeg skal ha det til, men jeg er så ufattelig skolelei.
Gjennom videregående skal jeg, men spørs om musikklinja her er opplegget.
Tiden vil vise.


I am on my way
To the personal decay
My life goes down the drain
My effort was in vain




Selina's Melodie Fountain

Get ready
You’ve got a killer on the line
Get ready
I warn you for the second time

There will be no rock n’ roll tonight
Ain’t gonna get no satisfaction
It’s not worth the price


HilmaSmoke

1: Toget var borte. Byggningsarbeid pågår.
Jeg tok bussen fra Vestby til Olso. Deilig nok, fikk gratis reise.
Ble en smule forsinket da, men hva gjør man vel ikke for å spare penger?
2: Venter på toget. Kaldt. Vente mer.
På Oslo S måtte jeg vente en halvtime før toget kom. Det var pisskaldt.
Toget stoppet i tunellen og på asker stasjon en stund. Enda mer forsinkelse.
3:Forsinket tog = ingen buss.
Siden toget hadde stoppet unødvendig diverse steder var det ingen buss å ta fra Røyken stasjon.
Det var kaldt. Det var regn.

Are you ready? It is time to make a deal
Why don’t you get ready? This game it is for real
He’ s got a gun in his hand and he’s ready to fight
He’s a trouble man with one thing in sight- death
You better stay home tonight

There will be no rock n’ roll tonight
Ain’t gonna get no satisfaction
No it’s not worth the price no no no no
He’s there to pull the trigger, you are the target
Don’t you ever let him bring you down


4: Varme, mennesker, brødskive og gresskar.
Etter en lang, våt, masj fra Røyken stasjon til skolen kom jeg endelig inn i varmen.
Første personen jeg møter var Maria som kom opp trappen.
Jeg skulle hilse på Per Ståle. En fisk.
Etter det gikk jeg ned på kjøkkenet. Sulten? Ja!
Der skulle de hule ut gresskar til imorgen.
Vi får avspasering på onsdag da. Hurra!
5: Nye planer. Hemmeligstemplet.
Jeg har nye planer for andre året. Jeg vil ikke si dem til noen enda for det er ikke sikkert at det blir noe,
selv om jeg har mest lyst til det.
tiden vil vise.

Jesuwater

I gotta go, gotta go to the telephone
You will always be there when I call
You will always pick me up when I fall
Now I know next time I’ll stay home


Touch my lips to speak again

Emil Nikolaisen
Nå skal jeg gå og pakke.
Så drar jeg hjem for helgen.
I helgen skal jeg være syk.
Hurra!
Skal sikkert sitte en del på datan og forhåpentlig fikse hjemmeside.
Dobbelthurra!
Jeg må innom mamma også.
jeg må hente Trashcan Darlings DVD'en, tegningen og en ting til jeg ikke husker hva var,
men jeg finner nok ut av det når den tid er inne.
Fred.

We' re building great machines
Get me please a bigger screen, cause
society ain' t got time for me
 
I smell death of your lucrative roses
I hear strain from your catchy song
A never ending funeral
A cancer out of control
A stunning price for our mobility
I cannot turn off my TV
Silence my modern enemy


Teach me how to love and rape

Paint it black, paint it real
You can call it the devil in disguise
Or you can call it the way you feel

Smoking Brody
I am an ocean out of proportion
My fragile heart just had an abortion

Time.

Paint it black, paint it real
I could crawl like a junkie to a deadly meal
Like a dog on a leash I could live with this deal
So tell me
Free?
Free indeed?



Fred.