As if she's trying to get out of the picture

Tegn på at noe er galt?

Hei! Hei? Hei.... Det er som å rope etter noen, forgjeves. Det har foregått over en god stund. Det er som en forkjølelse, som regel går den over etter en kort stund - da trenger man ikke gå til legen. Men hvis det ikke gir seg bør man kanskje finne ut om noe er galt?! Alvorlig galt..


Det begynte vel i niende klasse - eller kanskje før den tid..? Da jeg plutselig skiftet klasse, skole og miljø for aller første gang. Det jeg en gang hadde klamret meg fast til for harde livet, det trygge, den grunnmuren jeg nå hadde bygget mitt halvferdige hus på var forlatt. Det skulle jeg aldri komme tilbake til igjen. Det var bare å begynne å bygge en ny grunnmur. Mitt tidligere trygge, dog halvferdige, hjem var ikke plaget av store plager - som jeg selv kunne huske, iallefall. Så det var ikke så mange hull i veggene. Men min nye grunnmur og mitt nye hus skulle få oppleve å bli revet ned og få store huller i vegene. Mange momenter som preget tilværelsen. Dødsfall, forandringer, problemer..


Problemene med å få kommet til en beslutning, klare å veie opp meningene sine til at man kunne få valgt. Hvert minste valg var like vanskelige som de større. Det hadde ingen betydning. Uro og utålmodighet. Konsentrasjonsproblemer og likegyldighet. Jeg begynte mer og mer å falle ut i fra de gode rutinene i skolearbeidet mitt. Jeg fulgte ikke lenger med, hvor viktig var vel leksene? Nå gidder jeg ikke være her mer.. Fraværet mitt steg.. Mange prosenter.


Selvbildet ble svekket, jeg følte meg stygg og feit. Men også kroppslige plager som hodepine, vondt i magen og svimmelhet/kvalme kom. Jeg var også tappet for energi. Det var mange tanker inne i bildet. Og det var mye tid å tenke på. Søvnløse netter. Tanker som kom, tanker som gikk, tanker som skremte. Våken!


Tankene om fremtiden og livet var nostalgiske, likegyldige og skremmende. Jeg er redd! Hva vil skje med meg?


Jeg ble utålmodig, irritert og frustrert. Jeg ble et bittert menneske. Livet var hardt, men det er faen ikke noe synd på deg. Lev med det. Men jeg klarte det ikke selv.


Alle tankene forfulgte meg. Jeg trengte tid for meg selv. Behov for å være alene. Behov for ro. Lengselen. Ikke etter å dø. Men lengselen til å komme hjem. Jeg hadde hjemlengsel. Men jeg viste ikke hvor hjemme var, jeg viste ikke hvor jeg skulle finne roen jeg lengtet så fælt etter.

 

Jeg har søkt så mange steder, men jeg har enda ikke funnet den.


Jeg har heller ikke funnet noen svar på det jeg lurte på. Jeg er på samme sted enda.

 

Og jeg er fult klar over det.

 

Men jeg har vel bare lengsel. Hjemlengsel.

 

Det hele er vel bare lydløse rop fra et menneske som ikke tør å komme ut i lyset, i frykt for hva som er der. Jeg er så redd, så uendelig redd. Jeg vil ikke dø, men jeg vil heller ikke leve i mørket. Mitt eget uendelige mørke som jeg selv skaper i tankene.


Jeg vet ikke.


Angst?


The number of tears you cry equals the number of tears you dry

Into the night on heels I stumble
Like a star about to shoot
Catch me down the avenue like
A dandylion parachute


Release the hounds, chase my tail and
Treat me like renegade
I'm as patient as a chain-reaction
But I am not afraid


Into the night I paint the city
In the colors of my eyeshade
Walking with a papertiger
I am not afraid .


"jeg-vet-faen-ikke-hva-jeg-skal-ha-på-meg-i-morgen"

toite
Foto av meg (på alle mulige måter)

For å sitere overskriften; "jeg-vet-faen-ikke-hva-jeg-skal-ha-på-meg-i-morgen" er et kjent fenomen hos mange-nå er det enegdelig min tur til å få kjenne dette fenomenet tett innpå kroppen.
Grunnen til at dette fenomenet plutselig inntraff har sin årsak ut ifra at jeg skal på Snowboard Awards imorgen.
OK det.. Men jeg fikk også idag beskjed om å pynte meg - kleskode!
Jeg har aldri vært så spessielt flink/intressert i å pynte meg, så når slike hendelser plutselig oppstårerjeg altså i deep shit. Vel, jeg har bittelitt penger for tiden,så hvis det er superkrise får jeg heller kjøpe meg en billigkjole på H&M.

Whatever.

Death makes angels of us all and gives us wings where we had shoulders smooth as raven's claws

Så skulle jeg da en gang arbeide.. Det skjedde ikke.

Det er litt deilig å være tilbake. Alle visjonene mine om at nå skal jeg virkelig ta et tak å gjøre noe, få utløp for alle tankene mine, blir som før atter utsatt dag for dag. Jeg tror det blir som før. Jeg er ikke helt personen til å utrede noe - før jeg virkelig må.. Men, det kan jo hende at det bare er en fase, eller hva?

Safari er en smule inkompetent; ikke får jeg kursiv, ikke får jeg midtstilt teksten og ikke får jeg lagt inn bilde. En smule ukonstruktivt.

Det er ikke lenge igjen til mat nå.
Det blir nok bra, tilbake til rutinene. Faste tidspunkt til alt. Bam! Mat klokken kvart på tolv. Ned. Røyke. Opp trappene. Time. Ned trappene. Time. Slutt. Ingenting.
Veldig tomt. Veldig sant.
Det blir bra å få året unnagjort. Jeg fant ut at det ikke er så lenge til 2008, jeg tror vårterminen vil gå mye raskere enn høstterminen - de har til vane for å gjøre det. Ikke det at det har gått relativt kjapt hittil, men det er så kjedelig! 

Dette ble ikke helt som før. Bare surr.

No more money, no more fancy dress
This other kingdom seems by far the best
until it's other jaw reveals incest
and loose obedience to a vegetable law.

I will not go
Prefer a Feast of Friends
To the Giant Family.

hold fast hold fast - till he come again

we hit the floor
just like her blue silk slip
dark puritan rose
to the curve ofher hip
I did not know
it was too much
too much for me to handle
to be shown to the heart of the matter
by your holy candle

the girl in the gate
Foto av meg.

Jeg har egentlig aldri skjønt helt folks entusiasme over Fretex - før idag.
Selvfølgelig, jeg viste at man måtte lete, og finne disse beryktede skattene. 
Dette har nemmelig ikke hendt helt for meg før.
Ikke det at jeg har prøvd så veldig hardt heller, men idag satt det virkelig.
Jeg kjøpte mye, jeg kjøpte til og med en blå kjøkkenstol.
I tillegg til denne blå kjøkkenstolen jeg forelsket meg sånn i kjøpte jeg:
To skjerf, et ølglass, en lysestake til å henge på veggen, to bilderammer, en ullgenser, en bok fra 1800-tallet jeg ikke har peiling på hva handler om og en salmebok fra tidlig 1900-tallet.
Dessuten forelsket jeg meg kraftig i en soffa med to tilhørende lenestoler.
Jeg skal virkelig prøve å få tak i de.
Jeg har fått Fretex-feber, det skal jeg love deg! Så nå er det bare å jobbe ræva av seg..

the clank of your second hand
the stare of your glass eye
have I no wisdom
that is not wise
in that way we laid the rail
a woven handmade indian
I spoke and understood
your golden virginian


Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg har holdt ut denne dagen og at jeg i tillegg er i bevisthet akkuratt i skrivende stund. Jeg har nemmelig ikke sovet på snart et døgn. Iallefall ikke noe søvn som teller..
Jeg tok bussen fra trøndelag klokken 23:30 igår. Da jeg kom på bussen var den allerede fylt opp, det var bare fire ledige plasser igjen i hele den to etasjes bussen.
Det var ikke mye tilrettelagt for soving, for å si det sånn.
Klokken ti på halv syv neste morgen annkom bussen en mørk og kald Oslo, en time før planlagt annkomst.
Jeg ble med andre ord sittende ute og vente på bussen min hjem til Frogn i to timer.
Det var ikke den beste ventetiden jeg har opplevd i mitt liv.. Men det gikk faktisk mye raskere enn forventet.
Da jeg kom hjem var jeg våken, eller tilsynelatende våken, så jeg la meg ikke.
Jeg ble med min mor og to søstre til Moss og Fretex.
Vi var på farten til ettermiddagen. Og jeg har vært våken siden da.
Nå er det ikke lenge til det går over til en ny dag - igjen.
Snart er ferien over, da blir min neste ferie juleferien.
Det er en absurd tanke.

sing the same old song
in the same old way
through mystic maze of memory
our days of disarray
stood still in the same place twice
just to cast a shadow
cast down by a western sun
you have the right to know


Forresten, Woven Hand er et fantastisk album.

still not a day goes by
something always
something always by and by