Sjelefred

Jeg fant endelig roen. Iallefall for en liten stund. Da jeg ikke fikk sove, og da jeg hadde lyst p en sigarett, bestemte jeg meg for at jeg skulle g meg en tur. Klokken nrmet seg p dette tidspunktet fem. Fem om morgenen. Lysningen var - snart -et faktum.
Da jeg lste meg ut av huset var jeg fylt med uro og usikkerhet, den samme som jeg alltid pleier bre med meg. Solen hadde enda ikke kastet sine strler over skytoppene. Men jeg begynte da og g. G forbi kirgen og kirkegrden, hvis p dette tidspunkt ikke skremte meg, for tiltross for sin usynlighet, hadde solen allerede markert sin kommende oppgang ved lysne mrket.
Hodet mitt var som alltid fylt med tanker. Tanker i fremtiden, tanker i han, tanker i uro og tanker andre steder. Jeg merket at for hvert steg jeg tok kom noen roen, sakte men sikkert. Dette var herligt, dette var virkelig roen. Med rene fylt av herlige toner fra Woven hand var det hele en idyll. Vandre alene i morgenens gryende. Som om jeg var alene i verden. Det fltes merkelig deilig. Jorden fltes tung, som om den var blitt trampet p utallige ganger av tusen kjemper. Men der jeg gikk for meg selv virket det som en lettende rytme, at kjempene var borte. Mrket var p vei vekk. En ny dag var ptroppende. Fdsel. En tyng byrde ble fjernet fra marken. Og jeg var den eneste til oppleve det. Vakkert.
Jeg fant megselv ved bussholderplassen. Den samme bussholderplassen hvor jeg og min gode venninne, Ninni, hadde rkt sigaretter tidligere en sommernatt. Jeg satte meg ned og tente en selv.
Det var p tide snu, vende tilbake dit jeg kom fra. Da jeg s himmelen gjennom trrne ble jeg nesten lammet. Himmelen. Dette var den nye dagens entr. Dette var n. Dette var den nakne sannhet. Dette var ubeskrivelig - vakkert. Jeg ble fylt med en ro, en ro jeg ikke har flt p uhorvelig lenge. Den roen jeg har skt etter s lenge. En evighet var avsluttet. Jeg hadde funnet det jeg hadde lett etter. Iallefall midlertidig. Jeg sier takk. Jeg kan for n sove i ro. Til Lillian: Jeg har n funnet min lille - midlertidige - ro. Sjelefred. Jeg kan sove godt inatt...
S er det bare se hvor lenge det varer - fr jeg m ut p en ny sken. Sken etter en ny ro.

Chest of Drawers

Klokken er 04:45. Om morgenen.
Jeg venter. Venter p at det skal bli lyst.
Jeg skal g tur.

Sigarett.

Idag kommer du hjem.
Jeg har gledet meg.
Jeg gleder meg til se deg igjen.
Mte deg p gata.
Tilfeldig.

Men det er nok en stund til.

04:46


Skjebnen tar kaffipause

image19
Bilde: Ronja

Jeg har lyst til skrive et brev til noen. Skrive om alt som skjer rundt meg. Jeg bare vet ikke hvem den personen skulle vrt. Jeg tror kanskje ikke jeg kjenner den personen enda..
Jeg kan jo alltids skrive brevet i forkant da. Det tror jeg at jeg skal gjre, s kan jeg bare sende det avgre nr jeg vet hvem den personen er.. Men da er jeg litt redd for at det blir upersonlig. Selv om det skal st om mine indre plager og ytre kamper. Det er jo kanskje det mest personlige jeg kan gi fra megselv, men allikevel blir det upersonlig nr det blir skrevet til en person som ikke er den personen jeg gir det til..
..p en mte. Det ble vist litt surr, men jeg skjnte det iallefall. Og det er vel det som teller, at jeg skjnner hva jeg selv skal gjre. At jeg skjnner mine egne beskjeder og meldinger. Det er jo selvflgelig et stort pluss at de rundt meg ogs skjnner hva jeg apatisk str gauler og veiver for, men i det store svarte er det nok aller viktigst at jeg skjnner hva jeg holder p med, s jeg kan klare kontrollere megselv.
Det ikke ha kontroll kan jeg nok si jeg opplever p flere mter for tiden, bde med megselv og andres ueksisterende kontroll..
Det ikke kunne kontrollere sitt eget sinne er et problem som kan g utover andre mennesker, tilfeldige og ikke riktig s tilfeldige. Skyldig eller uskyldig. Det spiller ingen rolle idet det eksploderer. Sinne, angst og frustrasjon. En herlig blanding. Sarkasme, usaklighet og likegyldighet flger ogs tett etter. Flelsen av ikke hre hjemme noe sted blir forsterket i angsten og frustrasjonens navn. Ikke p den mten at ingen liker deg og at du blir mobbet. Det har ingenting med saken og gjre. Hjemlsheten kan beskrives som en uro. Ingensteds er plass for hvile. Ingensteds kan man slippe den snikende frykten, angsten og frustrasjonen. Alene eller med noen. Ingen forskjell. Roen kommer ikke. Lengselen er skapt. Lengselen etter steder med ro. Ueksisterende steder og personer som gir ro og tilfredstiller. Fjerner all angst, frykt og frustrasjon. Flelsen av ikke klare skape noe kommer smygende. Man klarer nesten ikke vre kreativ lengre. Flelsen av ikke strekke til er et faktum. Hvis man ikke blir komplimentert opp i skyene for hver eneste ting, duger det ikke. Sppelbtten neste.
Jeg vil ikke lengre skrive p en historie med hplse og ubrukelige ord. Jeg m vel riktignok skrive deg et brev med bunnlse frustrasjonsmomenter og aggressive utbrudd frst, men nr jeg har klart det, skal jeg skrive ned alle de fine ordene jeg vet og sette de sammen til et brev og sende de til deg!
Vr s snill skjebne, avslutt kaffipausen din n, og vis meg hvem jeg skal sende mine brev til!