Sjelefred

Jeg fant endelig roen. Iallefall for en liten stund. Da jeg ikke fikk sove, og da jeg hadde lyst på en sigarett, bestemte jeg meg for at jeg skulle gå meg en tur. Klokken nærmet seg på dette tidspunktet fem. Fem om morgenen. Lysningen var - snart - et faktum.
Da jeg låste meg ut av huset var jeg fylt med uro og usikkerhet, den samme som jeg alltid pleier å bære med meg. Solen hadde enda ikke kastet sine stråler over skytoppene. Men jeg begynte da og gå. Gå forbi kirgen og kirkegården, hvis på dette tidspunkt ikke skremte meg, for tiltross for sin usynlighet, hadde solen allerede markert sin kommende oppgang ved å lysne mørket.
Hodet mitt var som alltid fylt med tanker. Tanker i fremtiden, tanker i han, tanker i uro og tanker andre steder. Jeg merket at for hvert steg jeg tok kom noen roen, sakte men sikkert. Dette var herligt, dette var virkelig roen. Med ørene fylt av herlige toner fra Woven hand var det hele en idyll. Vandre alene i morgenens gryende. Som om jeg var alene i verden. Det føltes merkelig deilig. Jorden føltes tung, som om den var blitt trampet på utallige ganger av tusen kjemper. Men der jeg gikk for meg selv virket det som en lettende rytme, at kjempene var borte. Mørket var på vei vekk. En ny dag var påtroppende. Fødsel. En tyng byrde ble fjernet fra marken. Og jeg var den eneste til å oppleve det. Vakkert.
Jeg fant megselv ved bussholderplassen. Den samme bussholderplassen hvor jeg og min gode venninne, Ninni, hadde røkt sigaretter tidligere en sommernatt. Jeg satte meg ned og tente en selv.
Det var på tide å snu, vende tilbake dit jeg kom fra. Da jeg så himmelen gjennom trørne ble jeg nesten lammet. Himmelen. Dette var den nye dagens entrè. Dette var nå. Dette var den nakne sannhet. Dette var ubeskrivelig - vakkert. Jeg ble fylt med en ro, en ro jeg ikke har følt på uhorvelig lenge. Den roen jeg har søkt etter så lenge. En evighet var avsluttet. Jeg hadde funnet det jeg hadde lett etter. Iallefall midlertidig. Jeg sier takk. Jeg kan for nå sove i ro. Til Lillian: Jeg har nå funnet min lille - midlertidige - ro. Sjelefred. Jeg kan sove godt inatt...
Så er det bare å se hvor lenge det varer - før jeg må ut på en ny søken. Søken etter en ny ro.

Chest of Drawers

Klokken er 04:45. Om morgenen.
Jeg venter. Venter på at det skal bli lyst.
Jeg skal gå tur.

Sigarett.

Idag kommer du hjem.
Jeg har gledet meg.
Jeg gleder meg til å se deg igjen.
Møte deg på gata.
Tilfeldig.

Men det er nok en stund til.

04:46


Skjebnen tar kaffipause

image19
Bilde: Ronja

Jeg har lyst til å skrive et brev til noen. Skrive om alt som skjer rundt meg. Jeg bare vet ikke hvem den personen skulle vært. Jeg tror kanskje ikke jeg kjenner den personen enda..
Jeg kan jo alltids skrive brevet i forkant da. Det tror jeg at jeg skal gjøre, så kan jeg bare sende det avgåre når jeg vet hvem den personen er.. Men da er jeg litt redd for at det blir upersonlig. Selv om det skal stå om mine indre plager og ytre kamper. Det er jo kanskje det mest personlige jeg kan gi fra megselv, men allikevel blir det upersonlig når det blir skrevet til en person som ikke er den personen jeg gir det til..
..på en måte. Det ble vist litt surr, men jeg skjønte det iallefall. Og det er vel det som teller, at jeg skjønner hva jeg selv skal gjøre. At jeg skjønner mine egne beskjeder og meldinger. Det er jo selvfølgelig et stort pluss at de rundt meg også skjønner hva jeg apatisk står å gauler og veiver for, men i det store svarte er det nok aller viktigst at jeg skjønner hva jeg holder på med, så jeg kan klare å kontrollere megselv.
Det å ikke ha kontroll kan jeg nok si jeg opplever på flere måter for tiden, både med megselv og andres ueksisterende kontroll..
Det å ikke kunne kontrollere sitt eget sinne er et problem som kan gå utover andre mennesker, tilfeldige og ikke riktig så tilfeldige. Skyldig eller uskyldig. Det spiller ingen rolle idet det eksploderer. Sinne, angst og frustrasjon. En herlig blanding. Sarkasme, usaklighet og likegyldighet følger også tett etter. Følelsen av å ikke høre hjemme noe sted blir forsterket i angsten og frustrasjonens navn. Ikke på den måten at ingen liker deg og at du blir mobbet. Det har ingenting med saken og gjøre. Hjemløsheten kan beskrives som en uro. Ingensteds er plass for hvile. Ingensteds kan man slippe den snikende frykten, angsten og frustrasjonen. Alene eller med noen. Ingen forskjell. Roen kommer ikke. Lengselen er skapt. Lengselen etter steder med ro. Ueksisterende steder og personer som gir ro og tilfredstiller. Fjerner all angst, frykt og frustrasjon. Følelsen av å ikke klare å skape noe kommer smygende. Man klarer nesten ikke være kreativ lengre. Følelsen av å ikke strekke til er et faktum. Hvis man ikke blir komplimentert opp i skyene for hver eneste ting, duger det ikke. Søppelbøtten neste.
Jeg vil ikke lengre skrive på en historie med håpløse og ubrukelige ord. Jeg må vel riktignok skrive deg et brev med bunnløse frustrasjonsmomenter og aggressive utbrudd først, men når jeg har klart det, skal jeg skrive ned alle de fine ordene jeg vet og sette de sammen til et brev og sende de til deg!
Vær så snill skjebne, avslutt kaffipausen din nå, og vis meg hvem jeg skal sende mine brev til!