Avec toi.

Jeg er drittlei.

Fuck the pain away.

Det virker som om jeg famler etter noe jeg ikke kan finne. Som om jeg strekker meg etter noe p verste hylle nr jeg selv bare nr til den frste. Det er helt hplst.
Hvis jeg noen gang skulle ftt det jeg ville, mtte det skje et mirakel.
Men hvor ofte skjer vel mirakler n for tiden?
Kanskje nr man minst venter det selv. I mitt tilfelle er ikke det n, ikke p veldig lenge. For jeg tror ikke jeg klarer stoppe. Stoppe strekke meg etter det.
Jeg gr venter p svar. Fr jeg svar, svarer jeg med en gang - og blir igjen ventende p svar. Det er som en ond sirkel. Det er en ond sirkel.
Det er vondt. Det er smertefult. Svarene jeg fr er noen sekunders lykke i mrket. Det mrket jeg famler i.
Vr s snill, bring meg lyset, mor, gi meg solen!

Pretty fucked up.

Det er mye som irriterer meg for tiden, jeg er svak. Det hadde vel egentlig ingenting med hverandre gjre.
Det er s mange unge folk som har speilreflekskamera for tiden. Enten har folk for mye penger eller s har alle blitt hobbyfotografer p ekspertniv..nrmest. Det er litt irriterende, men det kan kanskje ha noe med at jeg ikke har rd til kjpe meg et selv. Men det er noe med det..
Men men, girls talk and wine time.


Glory be to the newborn king.

Blue pail fever.

Jeg vil ikke skrive om det som er trist, deprimerende eller fortvilende. Selv om det kanskje igrun er intet annet en det.

Det ble virkelig ikke s bra som jeg hadde hpet. Jeg slste vekk alle de gyllne sjangsene jeg hadde. Jeg s han opptil flere ganger i lpet av de to dagene her. Jeg drmte tilogmed en hel del om han inatt, selv om det ikke hadde gitt meg noen sjangs til bli bedre kjent med han. Jeg tror det rett og slett er det at jeg blir stum nr det kommer til personer jeg fler det snn som jeg fler det for han. Det er virkelig sterkt. Jeg tenker ikke p annet enn han. Jeg tilpasser megselv. Jeg lser problemene mine med tenke p han. Det er helt sykt.
Men det som kanskje er mest fortvilende er hva han syns om meg. Jeg har jo ftt hre de siste dagene hvordan han smilte til meg snn og snn.. Men det er virkelig ikke nok. Jeg har ftt det litte lokkemiddelet som fr meg til vil ha mer. Jeg vil ha alt. Jeg vil ha han. Jeg vil ha han n! Men det hele virker igjen s utrolig bunnlst hplst. Som en fantasiperson. Selv om jeg vet han er der, og han er sikkert mulig f. Det sprs bare om jeg er kapabel til det. Det virker s mye som kan hindre meg i det. S alt for mye imot i forhold til det som er for. Men allikavell gr jeg rundt hper, drmmer og lengter. Jeg virkelig savner han allerede. Det er helt sykt.
Jeg er virkelig ikke helt...

..god.