Avec toi.

Jeg er drittlei.

Fuck the pain away.

Det virker som om jeg famler etter noe jeg ikke kan finne. Som om jeg strekker meg etter noe på øverste hylle når jeg selv bare når til den første. Det er helt håpløst.
Hvis jeg noen gang skulle fått det jeg ville, måtte det skje et mirakel.
Men hvor ofte skjer vel mirakler nå for tiden?
Kanskje når man minst venter det selv. I mitt tilfelle er ikke det nå, ikke på veldig lenge. For jeg tror ikke jeg klarer å stoppe. Stoppe å strekke meg etter det.
Jeg går å venter på svar. Får jeg svar, svarer jeg med en gang - og blir igjen ventende på svar. Det er som en ond sirkel. Det er en ond sirkel.
Det er vondt. Det er smertefult. Svarene jeg får er noen sekunders lykke i mørket. Det mørket jeg famler i.
Vær så snill, bring meg lyset, mor, gi meg solen!

Pretty fucked up.

Det er mye som irriterer meg for tiden, jeg er svak. Det hadde vel egentlig ingenting med hverandre å gjøre.
Det er så mange unge folk som har speilreflekskamera for tiden. Enten har folk for mye penger eller så har alle blitt hobbyfotografer på ekspertnivå..nærmest. Det er litt irriterende, men det kan kanskje ha noe med at jeg ikke har råd til å kjøpe meg et selv.  Men det er noe med det..
Men men, girls talk and wine time.


Glory be to the newborn king.

Blue pail fever.

Jeg vil ikke skrive om det som er trist, deprimerende eller fortvilende. Selv om det kanskje igrun er intet annet en det.

Det ble virkelig ikke så bra som jeg hadde håpet. Jeg sløste vekk alle de gyllne sjangsene jeg hadde. Jeg så han opptil flere ganger i løpet av de to dagene her. Jeg drømte tilogmed en hel del om han inatt, selv om det ikke hadde gitt meg noen sjangs til å bli bedre kjent med han. Jeg tror det rett og slett er det at jeg blir stum når det kommer til personer jeg føler det sånn som jeg føler det for han. Det er virkelig sterkt. Jeg tenker ikke på annet enn han. Jeg tilpasser megselv. Jeg løser problemene mine med tenke på han. Det er helt sykt.
Men det som kanskje er mest fortvilende er hva han syns om meg. Jeg har jo fått høre de siste dagene hvordan han smilte til meg sånn og sånn.. Men det er virkelig ikke nok. Jeg har fått det litte lokkemiddelet som får meg til å vil ha mer. Jeg vil ha alt. Jeg vil ha han. Jeg vil ha han nå! Men det hele virker igjen så utrolig bunnløst håpløst. Som en fantasiperson. Selv om jeg vet han er der, og han er sikkert mulig å få. Det spørs bare om jeg er kapabel til det. Det virker så mye som kan hindre meg i det. Så alt for mye imot i forhold til det som er for. Men allikavell går jeg rundt å håper, drømmer og lengter. Jeg virkelig savner han allerede. Det er helt sykt.
Jeg er virkelig ikke helt...

..god.