Tankehav

"Det sies jo at flukt er like nødvendig som mat og dyp søvn."

Akkurat nå trenger jeg vel mest flukt og dyp søvn. Pollenhelvetet er nok en gang over oss. Selv har jeg ingen diagnose på pollenalergi, men utifra egne tanker og konklusjoner har jeg kommet fram til at jeg muligens har dette. Stattestiken tilsier også dette; dette er, som jeg iallefall kan huske, tredje året på rad hvor jeg blir angrepet av tettet system, kløe og rennende øyne og sår hals. Ikke nok med at det er det tredje året på rad, men det er bestandig i tidlige vårtider. Jeg finner ikke dette så tilfeldig lenger. Akkurat nå er jeg bare lei.

 

En annen konklusjon jeg har kommet fram til er at dette ikke er en blogg som andre vil ha så mye glede av. Med mindre de er intressert i mine tanker , konklusjoner og hverdagslige utbrudd. Det er ret og slett en elektroisk dagbok. Med dagbok mener jeg ikke at jeg kommer til å skrive mange sterke politiske meninger og kritiske utbrudd på personer i det offentlige.

 

Det slår meg også at jeg noen ganger går meg bort i mitt eget språk. Men det får bare væær for meg selv å tenke på.  

 

 

 

 

Jeg vil gjerne også benytte bloggen min for litt egoistisk selvreklame;

http://www.flickr.com/photos/18272962@N00/


Riot quiet back in time

Nasering

Smerter i magen. De føles psykiske, men de er fysiske. Jeg lover deg. Jeg syns å huske at jeg hørte disse smertene var livmoren som trakk seg sammen. Det er ikke så mye man kan gjøre for å unngå disse smertene. De er der bare, kommer og går som de vil. De kommer fra midt i magen i bredden og litt under navlen i høyden. For min del midt i gropen der det går litt inn. Inn i en ganske fin bue. Under disse smertene er det svært ubehagelig å sitte stille, jeg vil påstå at dette er ganske smertefullt. Det å legge seg ned er også ganske ubehagelig, det kan til dels fungere å ligge sammenkrøplet i fosterstilling. Å gå kan også fungere til en hvis grad, det kommer helt an på hvor kraftige smerter man har. Nei, det eneste som faktisk fungerer uten medisinering er en dusj. Da snakker vi en varm dusj, med forrykende varmt vann som presses inn mot magen der smerten sprer seg ut ifra sitt sentrum med smertefulle stråler. Det kan hende man må sette seg ned i dusjen. Og det er ingen behjelpelighet å dusje en kort dusj. For da kan det ikke loves at det går over. Nei, det sikreste må nok være å ty til den medisinske behjelpelighet og ta en smertestillende pille før man kler av seg klærne og trår inn i dusjens hete. Følelsen når det varme vannet treffer smertens spredningspunkt er så fortreffelig nøytraliserende. Det kan minnes om smerten er en matoljeflekk som forpester vannet til det kommer et reddende dryss med pepper og tvinger matoljen til å overgi seg. Etter den varme dusjen har spylt inn mot magen din som en basestråle mot syren som herjet vilt, kan man føle seg en del slapp og omtåket. Dette vil jeg tro er grunnet av heten og tiden.. Og selvfølgelig smerten. Det ville vært for dumt å utelukke den. Jeg skal ikke garantere noe annet en at dette er tatt fra min egen kreative hjerne og knotet ned på et elektronisk papir med menneskeliknende trykk på elektroniske knapper som skal forestille blyanten som nedtegner strekliknende greier som mennesket en stund har kalt bokstaver.

Denne teksten har nå utartet seg ifra smerter i magen til elektroniske tastetrykk. Som igjen utviklet seg til filosofiske tanker om det jeg selv skriver. Det er merkelig hvordan det hele er satt sammen. Både her og der. I elektronikkens datamaskiner og i de fysiske hoder med våre  fysiske og  psykiske hjerner. Jeg kan ikke hjelpe for det at jeg akkurat nå tar megselv i å undrer på hvor i alle dagers navn sjelen er plassert? For jeg syns å huske å ha lest noe om at sjelen ble bevist eksisterende en gang på 1900-tallet. Noe jeg ikke skal si så alt for sikkert, siden jeg bare husker det. Men jeg tror da det stemmer. Jeg kan heller ikke la det bli i tankene at jeg så nesten som tilbrakt en hel dag liggende på en sofa og se på televisjonsapparatet. Det er rar hvordan mennesker i dagens samfunn kan tilbringe timer, dager eller døgn for den sakt skyld foran televisjons og datamaskins skjermer. Det er et underlig fenomen. Det er også underlig hvordan jeg nå sitter å forestiller megselv som en gammel russer på 1800-1900 tallet med langt skjegg. Ikke så ulikt herr Dostojevskij selv. Jeg tar meg selv også i å tenke at nå er denne teksten om mine tanker og innfall ferdig. Ikke det at jeg har noe annet sted å legge den for øyeblikket enn på min fars datamaskin. Men der har den ingenting å gjøre. Jeg vil ikke at han skal finne denne teksten og lese den, undres over den. Jeg vet egentlig i grunn ikke hvorfor jeg ikke vil det, det står jo ikke noe høyst privat eller liknende, og det hadde jo saktens vært ganske spennende å få vite hans reaksjon på mitt skriveri. Jeg tror jammen meg han aldri som et ord har lest noen av mine egne tekster. Noen jeg har lagt noe av megselv igjen i. Slik som i dette her, her ligger det en drøss med tanker og forundringer. Men nok om den saken. Jeg tror jeg skal avslutte og kanskje prøve å finne en måte å frakte mitt skriveri på. Jeg tror kanskje jeg kan bruke fotokameraet mitt. Nu skal jeg skru av og sove. Få søvn på øynene og drømmer i hodet. Jeg håper jeg drømmer, og jeg håper jeg drømmer godt. Det er alltid en god følelse å våkne av en god natts søvn fylt med søte drømmer.

Punktum finalum.